Unge Beirut

22.12.2020

Elias Tchaba (26), musikkartist

Min første jul

Det var ikke mer enn tre måneder siden vi ankom Norge, og allerede savnet jeg hjemlandet mer enn noen gang. Ikke fordi det var tryggere eller et bedre sted å leve, tvert imot. Jeg savnet å se noen som ikke var fremmede for meg. Noen som snakket samme språk som meg, som kunne klage til mamma om hvor dårlig råd de hadde, hvor korrupt staten vår var eller hvor mye penger mennene deres sløste på gambling og alkohol.

Jeg savnet stemmene til mine venner i klasserommet, selv om alt de pleide å snakke om var hvilket nytt Sega eller Super Nintendo spill de hadde fått av foreldrene, noe jeg selvfølgelig aldri kunne snakke om. Vi hadde aldri råd, men det var likevel hjem. Mamma sa alltid, vær takknemlig for alt du har Elias, for husk dine venner som fortsatt er der nede med ingenting. Men akkurat i det øyeblikket så følte jeg ikke for å være takknemlig.

Vi hadde rømt fra krig og fattigdom for et bedre liv. Men det føltes ikke så mye bedre. Alt var så kaldt, bokstavelig talt iskaldt.

Jeg våknet opp før mamma en kald vintermorgen og klatret ned køyesenga for å titte ut av vinduet som jeg alltid gjorde da jeg våknet. Vi bodde på et rom sammen på asylmottaket i Birkelid, Kristiansand, og delte kjøkken og bad med de andre som bodde i bygget. Jeg hatet at vi måtte dele bad med de andre der. Jeg glemmer aldri da de andre barna som bodde der hadde klistret tyggis overalt i dusjen, på dusjhodet og vasken. Ingen gjorde noe med det heller, så jeg følte alltid jeg dusjet med vann og tyggis på kroppen. Da jeg tok opp persiennen så trodde jeg at jeg drømte. Hele bakken var hvit og fylt med snø. Jeg hadde aldri sett snø før. Jeg løp ut som om snøen var penger, hoppet uti i pokemon-pysjamasen min og begynte å lage snøengler fordi det hadde jeg sett noen gjøre på tv før. Den ble ikke like fin, men jeg var veldig fornøyd likevel.

Det nærmet seg jul nå, været var kaldere enn noen gang, snøen dekket hver centimeter av asfalten så langt øyet kunne se og det store savnet var fortsatt der.

Jeg hadde enda ikke fått meg noen venner, de fleste bare lo da jeg prøvde å snakke til de uansett fordi jeg enda snakket gebrokkent.

Bortsett fra ei jente, hun het Lena. Hun pleide alltid å gi meg en klem og si ting som jeg kunne føle var oppmuntrende, selv om jeg ikke helt forstod det. Hun så aldri på meg med de dømmende øynene som de andre pleide, et sånt blikk som får deg til å føle deg mindreverdig og ubetydelig. Hun hadde alltid øyne fylt med varme og medlidenhet. Hun forstod.

En dag på vei hjem fra skolen stod mamma og snakket med en hyggelig dame som het Marit. Hun hadde de samme varme øynene som Lena hadde, og det første hun gjorde da hun sa hei til meg var å gi meg en klem. Det viste seg å være mammaen til Lena. Hun hadde blitt kjent med mamma via sosialkontoret på asylmottaket, og det føltes som at de forstod hverandre på lik måte som Lena og meg. Mamma så på meg veldig glad og fortalte meg at Marit hadde invitert oss hjem til de på julaften, for å spise, åpne pakker og overnatte der sammen med de. Jeg så på henne og spurte smilende om Lena kom til å være der. «Ja», svarte hun. «Lena og lillebroren Stian.» Jeg smilte fornøyd.

Jeg glemmer aldri hvor glad mamma var den dagen, fordi for første gang på veldig lenge så følte vi oss trygge og velkomne.

Vi ble hentet tidlig på morgenen den 24. av Marit og familien hennes, og kjørte til kirka. Vi skulle på gudstjenesten først. I kirka så ble vi introdusert til mange familiemedlemmer og alle var like hyggelige mot oss. De visste at vi skulle feire jul sammen med deres familie, og behandlet oss som om vi var en del av den. Etter gudstjenesten dro vi hjem og jeg ble fort veldig god venn med Lenas lillebror Stian. Vi satt og så på en rekke gamle julefilmer sammen som gikk på TV og spiste litt godteri som vi alle fikk i en strømpe hver. De fortalte meg at det var en av tradisjonene deres.

Da det nærmet seg kvelden og vi hadde spist ferdig pinnekjøttet som mannen til Marit hadde laget til oss, så var det tid for å åpne pakkene. Jeg husker enda hvor sjokkert jeg var da jeg så alle gavene under juletreet deres. Det første jeg sa til mamma var «Wow! Hvordan har de råd til så mange gaver?».

Mamma pleide å få veldig lite penger i uken på den tiden, så de få lille gavene vi hadde kjøpt til de føltes enda mindre nå.

Reaksjonen deres på gavene våres var alt annet enn lite derimot. De smilte, ga oss mange klemmer og fortalte hvor takknemlige de var for at vi i det hele tatt hadde kjøpt noe til de. Det var vi som ikke helt visste hvordan vi skulle vise hvor takknemlige vi var. De hadde aldri behøvd å gjøre noe slikt for oss. Jeg fikk meg en mp3 spiller den kvelden, som jeg enda har liggende i skapet. Den ga meg masse glede i flere år etter det.

Mamma pleide å gråte hver eneste kveld på asylmottaket da hun trodde at jeg hadde sovnet. Jeg kunne høre og føle at tårene kom av ensomhet, frykt, savn og ikke minst smerte. Vi var tross alt helt alene i et kaldt land, langt borte fra alle vi kjente. Men den kvelden, da vi skulle legge oss etter en kveld fylt med latter og glede, så var det ikke slike tårer lengre. Det var gledestårer som rant ned kinnene våres. Vi var ikke alene lengre. Et vennskap ble dannet den kvelden, som knyttet et bånd som er like sterkt idag som da. Jeg glemmer aldri første julen vår i Norge.

Det var ikke så kaldt lengre, likevel.

Elias Tchaba, kjent under artistnavnet Unge Beirut, (født 1994) er en norsk-libanesisk rapper fra Vennesla. Han ga ut sin første singel "Bønn For Enemies" i 2017. I oktober 2018 kom debutalbumet "Hevnen er søt, men jeg tilgir deg". For dette albumet ble han nominert til Spellemannprisen 2018 i klassen urban.

I 2020 mot tidlig 2021 har Unge Beirut planlagt å starte sitt 2. Prosjekt (D.Ø.D.E.N) og slipper allerede første singel den 27. November.

Instagram/Facebook: Unge Beirut