Solveig
Solveig Halvorsen, 23 år, fra Asker. Studerer psykologi i Bergen
Et annet sted
Adventstid, julehandel, bakst, gløgg og glede - alle ting jeg pleide å forbinde med jul, ting som nå føles som fjerne minner og bisarre tidsfordriv. For de fleste, begynner juleforberedelsene i november en gang. Slik pleide det å være også for meg, før en kald novemberkveld i fjor, da mitt liv ble snudd på hodet. I en tid der familie og samvær står i fokus, fikk vi vite at pappa var terminal etter å ha blitt diagnostisert med blindtarmskreft året før, og han ville ikke leve til jul. Min søster og jeg la fra oss eksamener og jobb for å reise hjem til pappa og tilbringe den siste tiden med han. Rolige adventskvelder ble byttet ut med våkenetter, turer på julemarked med hyppige turer frem og tilbake til sykehuset, og høytidsplanlegging ble byttet ut med begravelsesplanlegging.
En dag vi hadde fått til et lite avbrekk i sykehuskantina, møtte vi på en bekjent, som sa til oss «der det er liv, er det håp». Noen ganger stemmer ikke det.
De siste ukene til pappa var faktisk fylt av mange fine øyeblikk vi fikk dele med ham: vi mimret over gamle historier, vi koste oss med film og nøt hverandres nærvær. Innimellom føltes ting nesten vanlig. Søsteren min hadde pyntet til jul siden midten av november, for hun ville gjøre ting så gledelige de kunne være i vår situasjon. Hun ville at julen skulle komme, også til oss. Samtidig var dagene fylt med krevende og utenkelige oppgaver - å planlegge døden, og hva om skal skje etter.
Én dag kalte pappa familien inn i stua, for å fortelle «Jeg har funnet den gravsteinen jeg vil ha!» Mye av begravelsen planla han selv, for ønsket ikke å «byrde oss med det ansvaret». Han valgte kiste og blomster, og skrev et dikt som han ville ha med både i dødsannonsen og på gravsteinen. «Kisten skal være ubehandlet furu, for da føler jeg meg mer i ett med naturen». Seremonien var han ikke like interessert i å planlegge, for han var ikke overbevist om at noen kom til å stille opp. Jeg skulle ønske han kunne sett hele Asker kirke, full av familie, naboer og venner fra nært og fjernt som kom for å ta farvel. Pappa var en mann som har satt sine spor hos mange mennesker. Ofte vet en ikke hvor mye en betyr for andre.
Pappa døde i armene våre 3. desember 2019. Vi hadde ventet hele dagen på transport til hospits, men grunnet isdekke på veiene nådde ambulansen aldri frem til oss. Han ville ikke dø hjemme, men det var sånn ble.
Ingen forteller om at døden ikke alltid kommer fredelig. Vi hadde hørt om «å sovne inn», men det var ikke slik vi mistet pappa. Han kjempet, han sa han «aldri før hadde vært så sliten», og etter hvert svant han hen foran øynene våre. Før ambulansen rakk å komme. Ingen mer respons. Jeg orket ikke tro på det jeg så. Du ble et skall. Det er ikke deg. Det kan ikke være deg. Du er et annet sted.
Tidlig desember, og søsteren min og jeg satt igjen i et digert, ensomt hus. Hva nå? Hvordan kommer man seg videre? Sakte, men sikkert, begynte det å bli jul rundt oss. Juleønsker tikket inn og bilder av julebord, store glis og skiferier fylte Instagram-feeden. I mellomtiden, hadde vi vært oppslukt i en verden av leger og sykepleiere med dårlige nyheter og strenge beskjeder, morfin-pumper, injeksjoner, velmente støtteerklæringer, oppkastbøtter, ernæringstilskudd, panikk og passivitet. Vi hadde også vært opptatt med å holde hender og ha fine «dette-kan-være-siste-gang»-samtaler. Ukene som kom gikk med til å planlegge resten av begravelsen, informere bekjente, møte med presten og begravelsesbyrået. For å være ærlig, huskes hele perioden kun som en smørje.
En lammelse grep oss, ikke-eksisterende appetitt, jeg gikk ned nesten 10 kilo, søvnløse netter fulle av våkne mareritt. Vi var alene ja, men vi var sammen om det. Uten søsteren min hadde jeg ikke klart meg gjennom denne tiden. Det var en ekstrem kjærlighetserklæring å få så mye styrke av en som også hadde nådd bunnen.
Mens sorgen omtrent står stille, går verden merkelig nok videre. Tradisjoner er en viktig del av alle høytider. Nå er det snart jul igjen - men denne julen blir uvanlig for de fleste av oss. Selv, skal jeg ta vare på de fine tradisjonene jeg kan ta vare på innenfor koronapandemiens rammer. Pappa og jeg pleide å gå på skøyter hver julaften, men jeg får gå alene nå.
Solveig halvorsen jobber med psykisk utviklingshemmede unge voksne ved siden av studiene. Ellers nyter hun fjell og natur, og hobbyer som musikk og tegning.
Halvorsen er fulltidsstudent på profesjonsstudiet i psykologi ved universitetet i Bergen. Hun ønsker å spesialisere seg innen krisepsykologi, inspirert av kunnskap og erfaring fra tiden i forsvaret, samt egne opplevelser med støtte fra Norsk Helsevesen.