Mariangela

Mariangela Di Fiore (38), forfatter og programleder for "Mariangelas grønne kjøkken" på Matkanalen TV. 

BARNDOMSJUL I NAPOLI

I desember lå bakeriet på Posillipo som en glødende sol i de fuktige og vintergrå gatene. Varmen strømmet ut fra døråpningen og fylte gatene med deiligste juledufter. Honning. Appelsin. Kanel. Mandler. Kandiserte frukter. Som et varmende solstreif i regnvåte, grå desemberdager.

Førjulstiden var en travel tid i bakeriet. Likevel fikk jeg alltid komme inn til bakerne og hente rykende ferske julekjeks rett ut av bakerovnene. Nystekte var de varme og myke og en fryd å sette tennene i, fulle av sitrusskall og mandler. Etter noen timer stivnet de, ble harde og knaste deilig mellom tennene. Da var de perfekte å bløte opp i varm melk. Eller slik de voksne likte dem best: dyppet i marsala eller musserende vin.

Bakerne smilte alltid når jeg kom snikende inn til dem der de satt og rullet smidig deig til lange pølser som de så formet til tykke sirkler.

- Neimen, se hvem vi har her! sa de, liksom forskrekkede, og lo mens jeg smatt bort til baker- ovnene. Så ga de meg en papirpose og lot meg få fylle den med de rykende, varme herlighetene.

*

- Mariangela! Mariangela!
To hoder stakk ut av gjesterommet hos besteforeldrene mine, Nonno og Nonna, og påkalte oppmerksomheten min.
- Vieni, vieni! Kom, kom! Jeg nølte, som om jeg visste at det var noe ulovlig som ventet. Men så klarte jeg ikke dy meg likevel og snek meg bort til de to kusinene mine.

- Hva er det? spurte jeg, men de bare hysjet og holdt pekefingrene over munnene for å vise at jeg måtte være helt stille. Så snek de hendene sine i mine og førte meg trippende mot bordet i hjørnet av rommet, der det sto en mengde boller og fat tildekket av kleder. Spente listet vi oss helt bort til bordet. Løftet på kledene.

Jeg kunne ikke tro det jeg så!

Under kledene gjemte det seg italienske julekaker så langt øyet kunne se. Seige, honningdekte struffoli, knasende kjeks, sprø mandelkaker og marsipanfigurer farget i delikate pastellfarger. En gedigen panettone med kandiserte frukter og rosiner. Florlette pan d'oro drysset med melis. Diamantformede mostaccioli med kandiserte frukter, sitronskall og honning, dyppet i mørk sjokolade. S-formede susamielli med kanel, pepper og muskatnøtt. Melisglaserte raffioli fylt med ricotta, kandisert limeskall og sjokoladebiter. Divinamore av mykt sukkerbrød, dekket med rosa glasur. Friterte zeppole med vaniljekrem og røde kirsebær på toppen.

Det var himmelrike.

Vi så på hverandre med skrekkblandet fryd mens vi stakk fingrene ned i bollen med struffoli, som om de skulle være ekte gullballer som lå der og badet i honningen. Prøvde å kvele knisene mens vi fisket opp hver vår håndfull seige honningballer. Men akkurat idet vi skulle til å putte dem i mun- nen, ble vi avbrutt av en høy, skarp stemme vi kjente så altfor godt.

- Ikke prøv dere, rakkerunger! ropte Nonna advarende fra døråpningen med pekefingeren viftende i været.

Vi skvatt høyt i været og mistet struffoliene på gulvet.

Skamfulle ble vi stående og kikke ned på dem der de lå på gulvet og badet i sin egen honning. Bare én eneste liten klissete honningball satt fast i håndflaten min.

*

Det var få ting som skremte meg mer enn synet av ålen. Jeg sto som forsteinet i døråpningen til badet og betraktet den skinnende sorte sleipingen som svømte rundt i badekaret, og jeg turte ikke engang gå på do, i frykt for at den skulle smette opp fra badekarkanten.

Kusinene mine syntes ikke det var det minste rart med ål i badekaret. De satt støtt ved bade- karkanten og dyppet fingrene ned i vannet for å leke med den. Aller mest stas syntes de det var å se på når Nonna tilberedte den til julemiddagen. Først stakk hun hånden ned i badekaret, og etter hard kamp, med mye banning og plasking, klarte hun til slutt å få tak i den. Mens hun bar den mot kjøkkenet buktet og sprellet den som en gal i hendene hennes, men Nonna lot seg ikke distra- here. Bestemt slengte hun den levende ålen oppi en kjele med kokende vann. Etterpå ble den tatt ut av vannet og skåret i biter. Men selv om ålen var død og kuttet opp, så fortsatte bitene å bevege seg! De sprellet! Skrekkslagen løp jeg ut til Nonno som sto på balkongen.

- Nonno, Nonno! Vet du hva?

- Nei, fortell, jenta mi! sa han og la armen rundt meg og lyttet.

Julelysene fylte byens mørke gater med neonfarger. Jeg sto med Nonnos arm rundt meg og lente meg mot det kalde rekkverket. Kikket betatt ut på signalfargene og de blinkende lysene der ute i gatene. Julenisser, engler og helgener i et salig kaos. Jeg snudde meg og så inn i stuen som var badet i lys og full av mennesker. Kusinene mine løp rundt på gulvet i en slags ringdans. Fetteren min satt sammen med brødrene mine i et hjørne og holdt på med sitt. Tantene hastet frem og tilbake fra kjøkkenet med matfat. Onklene sto i veien overalt og røykte. Og i hjørnet av stuen var juletreet. Ikke selvhugget gran pyntet med hjemmelaget julepynt, som hjemme i Norge. Nei, her i Italia var alle trærne i plast, med glorete pynt og blinkende lys. Som på film! Det fascinerte meg. I et annet hjørne sto julekrybba. Vi hadde brukt flere dager på å sette den opp. Nennsomt hadde vi plassert stall og mose, brukt et speil til å lage en innsjø, og plassert store flokker med okser og geiter rundt. Josef og Maria var i sentrum av krybben. De sto rundt en tom krybbe. Ikke før sent julaften kveld var det lov å putte Jesusbarnet på plass i krybben sin.

Julemiddagen var evigvarende. Tantene bar inn rett etter rett med fisk og sjømat, slik tradisjonen er i Napoli. Spagetti med hjerteskjell. Norsk tørrfisk, både fritert og laget som bacalao med tomatsaus. Deretter den friterte ålen, som jeg ikke rørte. Jeg kom ikke over bildene av den svømmende sleipe slangen i badekaret, heller ikke de sprellende, oppskårne ålebitene på kjøkkenbenken. Da var det bedre når den ferske, hvite fisken kom på bordet. Jeg langet i meg av det hvite, delikate fiskekjøttet. Og hele tiden sørget tantene for å fylle tallerkenen min med insalata rinforzata, en eddikbasert julesalat med blom- kål, gulrøtter, småløk, syltede agurker, paprika, kapers og oliven.

Etter maten ble bordet fylt opp av fat med frisk, oppskåren frukt. Appelsiner, mandariner, fiken, druer. Tantene renset frukten med raske hender og la på tallerkenene våre.

- Se på Mariangela, hun spiser eple med skallet på, ropte kusinen min, Daniela, forferdet. Plutselig stirret alle på meg, der jeg satt med eplet i hånden og spiste det med skallet på, slik jeg var vant til fra Norge.

- Dammela, sa Nonna, røsket eplet ut av hånden min og begynte å skrelle det med en kniv.

- La nå jentungen spise eplet slik hun vil, mumlet Nonno.

Etter den friske frukten var det tid for scioccéle: nøtter, mandler, tørkede fiken, aprikoser og dadler. Limoncello ble helt opp i glassene, og selv om magene var stappfulle av mat, hadde vi alle plass til dessert. Mens espressoen surklet på kokeplaten og sendte sin svartbrente eim ut i stuen, bar tantene inn fat etter fat fra gjesterom- met med store smil i ansiktene. Alle oiet lykkelig av synet når de dro kledene av de bugnende fatene fulle av duftende kaker. Bare i struffolien var det tydelige tegn på at små barnehender hadde forsynt seg.

((Hentet fra «Min italienske bestemors kjøkken» Cappelen Damm, 2014)

Mariangela Di Fiore er forfatter av fjorten bøker for barn, ungdom og voksne, både skjønnlitteratur og dokumentar. Programleder for «Mariangelas grønne kjøkken» på MatkanalenTV. Mest kjent for dokumentrboka «Camorraland» om den napolitanske mafiaorganisasjonen Camorra. Norsk mor og italiensk far.