Dang
Dang Trinh, journalist i NRK.
Julen 1982
Det hender jeg blir irritert allerede før min far rekker å åpne munnen. Det koker litt inni meg, faktisk. Jeg vet hva han skal si fordi han har sagt det i tjue år. «Jeg kan falle død om. Hvilken som helst dag kan det skje! Jeg kan plutselig bare dø. Hører du?» Jeg har aldri skjønt om han mener det som en trussel eller bare som en saklig opplysning til ettertanke.
Min far er hypokonder. OK, han har ikke noe diagnose, men han har en del innlysende symptomer:
Han bekymrer seg ekstremt mye for helsen, og får ofte nye sykdommer etter å ha lest ting på internett eller snakket med venner.
Det finnes et bilde av min far jeg liker veldig godt. Det er fra tiden før han hvilken som helst dag kunne falle død om. Julen 1982. Her lever han i beste velgående, og ser til og med ganske fornøyd ut! Det er min mor som har tatt bildet hvor han poserer ved siden av min søster og meg. Vi er buddhister og feirer egentlig ikke jul, men det ser ganske overbevisende ut, synes jeg.
Bildet maner frem minner av snø (er ikke barndommens jul alltid hvit?), julekalender på TV, den krydderaktige lukten av lun gløgg, og en beroligende følelse av trygghet og omsorg. Hvem kan være ulykkelig med fine foreldre, søsken og en haug av gaver rundt seg?
Når jeg ser på dette bildet, savner jeg to ting:
Vegg-til-vegg-teppet i leiligheten på Landås i Bergen. Det er stygt, upraktisk, og fargen er forferdelig. (Bæsjebrunt?!) Men samme det. Jeg savner det likevel. Det er førti år siden, men noen minner sitter i kroppen. Jeg glemmer ikke den gode følelsen av nakne tær som synker ned i det nuppete teppet.
Tiden før min far var overbevist om at han når som helst kunne dø. Nostalgien er skamløs, sies det. Alt var bedre før. Jeg er enig. I alle fall når jeg ser på et falmet fotografi fra julen 1982.
Nå er min far over 70 år, og han har nådd en alder der han i teorien faktisk kan falle dø om når som helst. Det er ingen som ønsker det, men hallo, la oss være ærlige: Døden er en mer realistisk mulighet for ham nå enn det var for tjue år siden da han begynte å mase om den.
Men i det siste har noe uventet skjedd. Sist min far utbrøt at han når som helst kunne falle død om, kjente jeg etter. Ingen irritasjon! Jeg hadde ikke en gang lyst å himle med øynene. For første gang har jeg hørt på det han har sagt, og tenkt: Det er sant. Ikke bare for ham, men for oss alle! Vi har global oppvarming og ekstremvær. En verdensomspennende pandemi. Og en følelse av økende ubehag: Klarer verdens mektigste land å styre unna diktatur og verne om demokratiet? Og på et veldig lokalt nivå: Klarer jeg å unngå å bli meid ned av en el-sparkesykkel i nærmeste framtid?
Jeg tror min fars tilbakevendende trussel om å dø faktisk er et slags julebudskap: Stopp opp! Husk på enkle gleder. Gjerne fra en jul i barndommen der alt bare var fint og mykt. Tenk på den fantastiske følelsen av nakne tær mot et slitt, nuppete bæsjebrunt vegg-til-vegg-teppe. Du kan falle død om når som helst.
Dang Trinh jobber som journalist i NRK. Der har han jobbet som programleder både i Ekko i P2 og Supernytt i NRK Super.
Det han liker aller best med jobben sin, er å få komme hjem til vilt fremmede mennesker og høre deres historier. Han henter inspirasjon fra bøker, film og musikk. Trinh er oppvokst i Bergen, men bor og jobber i Oslo. Utdannet fra Kunsthøgskolen i Bergen.