Juniortroppens eventyrlige jakt

Den pakistanske fembarnsmoren kaver oppover den bratte bakken med fire tunge poser fra Romsåssenter. Hun sleper seg forbi Prix-butikken og over den såpeglatte gangbroen, før hun endelig er fremme ved høyblokkene i Oddvar solbergsvei hundre og ti, som står plassert rundt den store lekeplassen. Hun setter varene innenfor døren og haster videre for å hente de tre yngste i barnehagen.

Det er midt i adventstiden på slutten av åtti-tallet og det har snødd hele dagen. Fembarnsmoren har vært på jobb, handlet, hentet juniortroppen og er i full sving på kjøkkenet idet de to eldste kommer hjem fra skolen. Juniortroppen består av de tre yngste døtrene i alderen syv, fem og fire år. De har knapt kommet hjem før de vil ut og leke i snøen. Moren kan trenge ro, så hun lar dem gå, med en streng beskjed om at de skal holde seg på lekeplassen rett utenfor. Det blir stille idet de forlater leiligheten. Stille nok til at hun kommer på skittentøyet som har tårne seg opp i kurven, og ligger oppetter veggen - igjen. Hun fyller en favn, stapper det inn i gapet til maskinen, knepper døren hardt igjen og hører maskinen gråte sine modige tårer idet den setter igang. Å vaske klær for en familie på syv er ingen barnelek.

Forsvinningen

Fembarnsmoren går tilbake til matlagingen og rydder samtidig fireroms-leiligheten med sine grå og kalde linoliumsgulv. Det trekker fra de store vinduene, men etter all jobbingen er hun svett og varm. Plutselig blir hun oppmerksom på klokka. Det har gått noen timer siden jentene gikk ut. Det har mørknet utenfor, og blitt enda kaldere. Småstresset roper hun på sin eldste datter og ber henne gå ut og hente dem. Eldste datter, det er meg. Denne fembarnsmoren er min mor.

Jeg som da er i starten av tenårene åpner soveromsvinduet, roper på dem uten at jeg ser dem noen sted. Etter noen minutter med jalling, innser jeg irritert at jeg må ut. For hvert minutt som går blir mamma mer og mer engstelig. Jeg får på meg yttertøyet samtidig som jeg prøver å roe henne ned. «De kan ha blitt med en venn hjem», forklarer jeg. Mor lar seg ikke berolige, for hun vet de aldri gjør noe slikt uten å ha fått lov. Det lukter svidd. Hun løper mot kjøkkenet idet dørtelefonen ringer. Jeg åpner raskt og hører to superblide barnestemmer nede i gangen.

- Det er dem! Melder jeg lettet til mor. Jeg låser opp døren og venter, hører rasling og støvler som dunkes mot gelenderet. Jeg bøyer meg frem over rekkeverket for å se hva som tar slik tid og så får jeg øye på dem. Der kommer de subbende opp i gjennomvåte vinterdresser. Den eldste av dem i spissen og de to yngste med samme hårklipp, matchende dresser og like støvler, luer og votter rett bak. Mor kler dem som om de var tvillinger. Jeg spør gretten hvor de har vært og de ser opp med roser i kinnene, stolte smil og glitrende øyne. Så ser jeg hva de drasser med seg. Det er en furubusk! I lommen skinner bestikknivene som de har klart å smugle med seg ut.

Timet og tilrettelagt

Jeg blir så satt ut av hele dette synet at jeg ikke får frem et eneste ord. Jentene gikk ikke ut for å leke. De var i skogen på jakt etter et juletre. Der dypt inni skauen som omringer høyblokkene har de sittet på kne i snø og kulde for å skjære ned et "juletre". Mamma er ikke stum særlig lenge når hun ser jentene. Hun blir så sint og opprørt at juniotroppens festhumør slukner helt. Sølepyttene fra de våte skoene og dressene vokser på linoliumsgulvet. Vi to andre får kjeft for at vi ikke hjelper til med å ta av dem tøyet.

Mens hun selv hjelper yngstemann, forklarer hun strengt at vi ikke feiret jul med juletre og slikt. Vi har Eid og dessuten er jula altfor dyr for en familie som oss. Så noe juletre skal vi ikke ha. Hun er på gråten da hun får kjenne på døtrenes frosne små hender og føtter. - Tenk om dere hadde skadet dere, noe alvorlig kunne ha skjedd, sier hun redd.

Juniortoppen er helt knust over at deres store erobring skal havne i søpla. Men så tar mor en u-sving. Hun finner frem en stor plantepotte, fyller den med jord og overlater resten til oss. Vi fem samarbeider som aldri før. Teamspiriten er på topp når treet endelig står stødig. Vi pynter det med alt vi har lagd av julekurver og lenker i barnehagen og på skolen. Vi pakker inn små ting vi har, og legger juksegaver under treet for at det skal se ut som et ordentlig juletre.

Dyrt

Far kommer hjem til et underlig syn. Der sitter fem jenter rundt en busk og beundrer den som om det er det vakreste i hele verden. Mor forklarer at det er en lek. For oss blir dette starten på et spesielt eventyr. Hendelsen gjør noe med mor, for året etter da en eldrehjemsbeboer gir henne penger som julegave, kjøper hun et ordentlig juletre! Deretter ringer hun far for å be ham hente henne. 

Det må ha vært et sjokk da han intetanende kommer kjørende dit og møter synet av sin kone med et svært juletre. Han må ha blitt ganske paff. Men nå som kona har brukt så mye penger på treet blir han nødt til å bringe det hjem. Sliten og trøtt spikker og snekrer han juletrefot, og får omsider juletreet til å stå. Jenteflokken på fem er i ekstase, og selv om mor og far synes det hele er skikkelig uvant, rart og kleint ler de godt når vi leier hverandre i hendene og går rundt juletreet. Hele familien.

Juleillusjonen

En muslimsk familie med juletre var ikke bare rart på den tiden. Det var helt uhørt. Nå har mange en eller annen form for feiring men på den tiden så man på det som en ren kristen tradisjon. Så da vi fikk besøk den julen, fra andre pakistanske familier, gjemte vi juletreet ute på balkongen. Foreldrene mine syntes det ble litt for mye styr til at jula kunne bli noe fast tradisjon.For dem holdt det med den ene gangen. Men da jeg selv fikk barn bestemte jeg meg for at mine barn skulle få oppleve noe av den samme gleden og magien som hadde fått juniortroppen til å gå ut på jakt. For den handlet om mye mer enn selve julebudskapet. Det handlet om å ville høre til, være en del av noe større. Men mest av alt tror jeg det handler om barns iboende kraft og nysgjerrighet, som lokkes av alt som er eventyrlig, magisk, fantasifullt, varmt og vakkert. Uavhengig av den kristne jul har alle disse tingene en sterk tiltrekningskraft på barn, som kanskje ellers føler seg utenfor. Det eventyrlig og magiske gir slik tilflukt. Ja selv for julete voksne som meg, kan det opprettholde denne barnslige nostalgiske, men fine illusjonene om jul.

Tekst: Mahmona Khan