Jeg er verken dum eller barnslig

Det snør ikke en gang. En skulle tro det, at jeg i det minste fortjente litt snø. Om ikke jeg

fortjente det, så hadde vel mamma gjort det. Jeg skjønner at julenissen ikke kommer, så dum

er jeg ikke. Han kommer ikke fordi han ikke finnes, og de som tror han kommer og som tror

han finnes er både barnslige og dumme.

Jeg tror ikke på julenissen. Jeg er verken barnslig eller dum.

Men snø? Jeg tror på snøen.

"Det kunne snødd, syns jeg", sier jeg mens jeg titter ut av vinduet. Hagen er brun og

grå, jeg ser våte blader og nakne trær, det er fullt av uteleker der ute, de har sikkert stått siden

før sommeren. Sånne leker som de minste barna leker med, selv om plastlekene har sprekker,

og selv om det er skikkelig kaldt ute. Det er kaldt, selv om det ikke snør.

"Eller hva, mamma?"

Jeg snur meg vekk fra vinduet, mot den store dobbeltsenga mamma og jeg deler. Hun

ligger helt på kanten, med ryggen mot meg og det svake, grå lyset fra vinduet. Det lange håret

hennes strekker seg nesten helt ned til gulvet. Jeg får lyst til å krype inntil, gre håret hennes

med fingrene mine. Gre ut flokene jeg vet har dukka opp over natta. Gre ut alt som er vondt

og vanskelig, akkurat som mamma gjør når jeg har vondt et sted.

Rommet vårt er stort, selv om det bare er én seng. Det er en liten bokhylle her, med

barnebøker. Noen tegnesaker, et par dukker og bamser. Noen lekebiler, masse Lego.

Ingenting jeg kan bruke.

Vi fikk sikkert dette rommet fordi mamma kom sammen med meg, og ikke alene. De

tenkte sikkert "åh, uff, hun har med seg et barn", og så tenkte de kanskje "vi må gjøre deres

opphold her så bra som mulig", og "stakkars barnet som må være på et sted som dette på

julaften". Og så ga de oss dette rommet med Lego og dukker, og trodde det kom til å hjelpe

meg, og oss, som kom hit midt på natta, når det var mørkt og stille, når barna som faktisk

trenger både Lego og dukker hadde lagt seg for lenge siden.

Jeg er jo ikke et barn.

Jeg kom hit med en politibil i natt, hånd i hånd med mammaen min. Natt til julaften.

Med mamma som har blåmerker i ansiktet, på kroppen, på steder jeg sikkert ikke en

gang har sett, som hun skjuler med store gensere og tykke skjerf. Hun skjuler det for meg, tror

ikke jeg skjønner noe som helst, men jeg gjør det.

Jeg skjønner mye, mamma.

Jeg skjønner at det ikke hjelper å henge opp julestjerne i vinduet, eller pynte

pepperkaker med melis og NonStop, når du er redd for hva han vil si, eller gjøre, når han

kommer hjem. Jeg skjønner at det ikke hjelper når middagen ikke står klar, fordi tida gikk, og

du glemte deg. Du glemte å sette på ovnen. Det kan jo skje hvem som helst, det.

"Jeg skjønner deg godt, mamma", sier jeg høyt. "Jeg hadde sikkert glemt det selv."

Jeg snur meg mot henne igjen, mot mamma som ikke har rørt seg siden jeg krabba opp

av senga i håp om at jeg skulle stå opp til snø på julaften.

Hun ligger så fredelig, som om hun ikke har vondt en eneste plass.

Som om vi ikke er på et krisesenter.

Noen skrur på julemusikk i etasjen under, det er sikkert de voksne som jobber her. De

vil vel at barna skal våkne opp og føle at de er hjemme, at de skal tenke ingenting som

annerledes. Men her er det ikke sånn som i noens hjem. Her er det ingen bilder av foreldre og

barn, her er det ingen dorullnisser fra barnehagen, ingen hjemmelagde papirlenker foreldre

har dratt opp av gamle esker fordi det er jul.

Det er julaften. Ingenting er som det skal være, og ingen er der de burde være.

Vi er jo på et krisesenter.

Jeg visste faktisk hva det var, før jeg kom hit. Det er et senter for kriser, et senter for

når det har gått skikkelig galt hjemme.

Ingen burde være her. Ikke en gang jeg.

I hvert fall ikke mamma.

"Mamma?"

Jeg krabber sakte tilbake i senga, hvisker forsiktig inn i det flokete håret hennes.

Stryker henne over panna. Får lyst til å klemme henne så lenge at det vil gjøre alt godt igjen.

Mamma er overraskende kald, for å ligge nesten begravd under to dyner.

"Mamma?" Denne gangen hvisker jeg litt høyere, men hun reagerer fortsatt ikke.

Så hører jeg fottrinn og stemmer. Plutselig banker det på, før en dame åpner den

knirkete døra til rommet vårt.

"God morgen", sier hun med et stort smil. Det er hun som tok oss imot i natt, hun som

trodde jeg trengte Lego og lekebiler for å klare meg.

"Hvordan går det?" spør hun som jobber her. Jeg holder på å åpne munnen for å svare,

men hun har allerede snudd seg vekk fra meg, ser ikke ut til å ville vente på noe svar. Hun

tramper bare inn på rommet vårt, går mot vinduet jeg nettopp satt ved. Titter ut på samme

måte som jeg akkurat gjorde.

Ikke en gang det våkner mamma av.

"Mamma", sier jeg da, enda tydeligere. Jeg hvisker ikke nå. Jeg roper nesten.

Jeg løsner skjerfet hun har på seg, det har laget lilla merker på halsen hennes. Eller er

det fra noe annet?

"I dag er det julaften", fortsetter hun som jobber her, som om hun snakker med seg

selv. Som om ikke jeg allerede vet at det er julaften i dag. Jeg vet det, har jeg lyst til å rope til

henne. Jeg vet at det er julaften, jeg vet at det er det!

Jeg vet det, jeg vet det, jeg vet det.

Jeg er nemlig verken barnslig eller dum.

Jeg strammer grepet rundt skjerfet til mamma, knytter neven, kan kjenne mitt eget

hjerte som dundrer i hånda mi.

Jeg skjønner mye mer enn du tror, mamma.

---------------------------------------------------------------

Neda om sin juletekst 

 Jo eldre jeg blir, jo mer erfarer jeg at mange voksne er som meg: Syns jula er styrete, masete og til tider både anstrengt og uekte. Den norske julefeiringen har et stort press på seg for å være den tiden av året hvor familien samles for å ha det veldig, veldig fint sammen. Vi voksne vet at det sjeldent blir helt sånn som man hadde tenkt. Følelser og minner kommer på overflaten, og det indre ønsket om å bare bli ferdig med juleselskapene er stort. Det er mange barn som også har det vanskelig i jula. Jeg var et slikt barn selv, og jeg følte meg alene om å ha det sånn. Alle andre hadde det jo så fint? Det er først som voksen at jeg har skjønt at dette ikke stemte. Derfor ønsket jeg å skrive en tekst om et barn som har det vanskelig i jula. Sannheten er at omsorgssvikt og krevende hjemmesituasjoner ikke tar en pause, selv om jula ringes inn og ribbesvoren skal overvåkes. Det finnes familier som verken har råd til julemiddag eller julegaver, ei heller som kan ta seg den friheten og roen som jula representerer. Her er en av mange fortellinger om når livet ikke tar en pause, selv om det er jul

Neda Alaei (f. 1991) er utdannet barnevernspedagog, og forfatter for ungdom ved Gyldendal Norsk Forlag. Hun har utgitt bøkene "Dette er ikke oss" (2019) og "Å fange luft" (2021). For sin debutbok har hun mottatt en rekke priser, inkludert Uprisen for årets beste ungdomsbok, og boken er oversatt til flere språk.