God jul Tommy og Fritz
Vi jakter så intenst på den gode julefølelsen at det er lett å miste den på veien. Selv kan jeg få den ved tanken av noe som skjedde for lenge siden. Jeg har aldri opplevd hendelsen selv. Jeg var ikke engang født. Det skjedde for 108 år siden! Likevel betyr det mye for meg. Akkurat denne jula vil jeg tviholde på øyeblikket som oppsto der verdensstormen stilnet en liten stund. For denne hendelsen gir håp om at «dem» og «oss» ikke må være motsetninger. Midt i krig og fiendskap kan det finnes et fellesskap, og et stort «vi». Tanken på det er julefred for meg.
Flandern, Vestfronten, 1914.
Julekvelden er så stille. Innimellom skraller det fra artilleri i det fjerne, et romlende, krigersk torden som ikke når hit. For akkurat her har skytingen stanset.
Vestfronten strekker seg som en glødende orm fra belgiske (Flandern i nord, gjennom Frankrike og helt ned til den sveitsiske grensa. På den ene siden er engelskmenn, franskmenn, belgiere og russere, på den andre siden tyske og østerriksk-ungarske soldater.
I hele høst har mennene kjempet mot hverandre, mot kulden, mot den begredelige gjørma som kan nå dem til knærne. Mot lusene, rottene og sykdommene. De bor i dype skyttergraver de selv har spadd frem. De spiser og sover her.
Når det regner, tar vannet tak i løsmasser som raser ut. Leirete jord legger seg skitten og våt på steder den bare er i veien. I klær som blir kalde eller i våpen som må holdes rene for å kunne virke. I høst har det regnet mye.
At julaften 1914 kommer med frost og tynne snøfiller, kjennes som en gave. Skyttergravene tørker opp. Denne morgenen våkner soldatene til hardpakkete gjørmevegger og gulv. Det er lettere å bevege seg. Bakken er hvitglasert. De døde soldatene som ligger på bakken i ingenmannslandet mellom fiendelinjene, har blitt sirlig pakket inn i rimfrost.
I dag har det vært lite skyting. Og nå i kveld er det underlig stille. Bare denne skrallingen langt borte maser om krig.
På den tyske siden er noe i ferd med å skje. Noen plasserer et grantre oppå gravvollen. Det er pyntet med lys. Flere grantrær popper opp, mer pynt. Syltetøyglass med stearinlys settes på rekke og rad.
Engelskmennene blir mistenksomme. Er det en felle? Det gis kommando om beskytning, og soldatene nøler ikke.
Men angrepet blir ikke besvart. I stedet hører britene en klar, tysk stemme, den treffer dem som en inderlig varm lengsel hjem. Stemmen synger:
«Stille Nacht, heilige Nacht.
Alles schläft; einsam wacht»
De kjenner igjen Glade jul. Stillheten er sitrende, og ikke til å stole på. Er dette et skittent triks? Sangen river i dem, juletrærne får dem til å tenke på familiene sine hjemme i England.
En skotte går til motangrep med sekkepipa si. Sterke blåsetoner sendes rett tilbake over frontlinja. Den tyske tenoren tar i mot, og fortsetter sangen! Flere stemmer blander seg inn. Tynne stemmer, kraftige, skjærende ogrene:
Silent night, holy night!
All is calm, all is bright.
Nur das traute hochheilige Paar.
Holder Knabe im lockigen Haar,
Sleep in heavenly peace!
Schlaf in himmlischer Ruh!
Klangen stilner og senker seg som julefred ned over den knirkende, frosne bakken.
Applausen griper tak i dem. Plystring og hoiing tenner en glød.
- Merry Christmas, Fritz!
- Fröhliche Weihnachten, Tommy!
Her og der høres et «Bonne Noël». Ropene sprer seg raskt langs frontlinjen. De når hundrevis av soldater, så tusenvis. Ikke alle er begeistret. Men en tysker roper:
- English! Tomorrow if you no shoot, we no shoot!
I natt sover soldatene som i julesangen: i himmelsk fred.
1. juledags morgen er klar og kald. Våpnene har vært stille så lenge at til og med fuglene synger igjen. Et par tyskere våger seg over kanten, noen briter stikker hodene frem. Normalt er dette rene selvmordet. Men ikke i dag.
Klokken ni møtes en britisk og en tysk offiser. Med et håndtrykk blir de enige om en uoffisiell pause i krigen.
Flere hoder dukker opp fra skyttergravene. Fienden får et ansikt, og enda noen til. Nysgjerrigheten overvinner militære ordrer, selv offiserer kryper frem. De beveger seg sakte mot ingenmannslandet mellom dem, og de strekker frem nevene.
Faste håndtrykk, usikre smil.
De vil begrave sine døde kamerater som har ligget i ingenmannslandet altfor lenge. De lager trekors, de sørger sammen. Midt der ute holder de gudstjeneste og sammen ber de Fader Vår.
Et sendebud fra de bakre linjene er rasende:
- Har dere ingen tysk ære igjen? skriker visekorporalen sint. 25-åringen heter Adolf Hitler, og forsvinner igjenfra frontlinjen.
Sigarer og sigaretter som tyskerne har fått i julegave av keiser Wilhelm, sendes rundt til engelskmennene - som igjen har fått hver sin messingboks av prinsesse Mary. Den er fylt av blant annet tobakk og godteri. «Please, have some.» Fra familiene i Tyskland har det kommet sjokolade, salami og konjakk. Britene serverer mors plumpudding og enda flere sigaretter.
Britisk hermetikkjøtt byttes mot tyske uniformsknapper, sjokoladekaker mot øltønner. En tysk frisør klipper hår for den som vil. Én får et skjerf i gave, en annen et lommetørkle. Noen skriver navnet sitt på et postkort, og han stikker det i hånda til en som blir glad for å bli husket.
Det er jul. Det er pause.
Soldatene ler av den samme jævla søla, den samme jævla frosten. Alle er hundre lysår hjemmefra.
En britisk offiser blir sjokkert når han hører at keiserarméen kjemper for frihet.
- Det er umulig. Vi kjemper for frihet! sier han.
En fotball dukker opp fra intet. En ordentlig fotball. De spiller ikke mot hverandre, de spiller med.
Ryktet om freden når generalene. De synes våpenhvilen har smittet altfor mange sektorer langs frontlinjen. Den nødvendige disiplinen for å føre krig er borte. De insisterer på at soldatene skal starte opp igjen.
Så da gjør de det.
Mennene trekker seg tilbake og ned i skyttergravene, offiserene møtes igjen i ingenmannsland for et håndtrykk.
- I dag har vi fred. I morgen skal du kjempe for landet ditt, og jeg for mitt, sier den ene, hvorpå den andre skyter i lufta og signaliserer at krigen er tilbake.
I mange sektorer fyker krigen på plass med det samme. I andre sektorer varer freden ei uke til, eller helt til mennene blir byttet ut av nye soldater som ikke har blitt kjent med fienden.
De som ikke har sett fiendens ansikt.
(Dette er en historisk hendelse. 24. og 25. desember 1914 under første verdenskrig oppsto en rekke uoffisielle våpenhviler langs den blodige Vestfronten. Noe lignende har aldri skjedd igjen.)
Tekst: Lena Lindahl
Lena Lindahl (f. 1971) er forfatter ved Cappelen Damm og journalist. Hun har gitt ut ti bøker for barn og ungdom, og er kanskje mest kjent for den kritikerroste krigsdokumentaren "Jenta i veggen" (2018). I mai i år utkom "Den gylne stjerne", en ungdomsroman om NS-gutten Harald i et krigsrammet Narvik 1944/45.
