Endelig juleferie

Jeg hadde løyet hvis jeg hadde sagt at jeg har mange gode juleminner. Eller at jeg har

juleminner i det hele tatt. Jeg hadde løyet hvis jeg hadde sagt at jeg savner å ha juleminner.

Jul for meg har alltid vært en etterlengtet skoleferie. Og etterhvert som jeg ble eldre,

etterlengtede røde dager å jobbe på for å få ekstra penger i lomma. Selvfølgelig har jeg tatt

del i julefeiringene mens jeg har vært på jobb. Som egentlig består av å spise litt ekstra

riskrem med jordbærsaus, litt ekstra godteri og pepperkaker på fellesrommet og å få

halvgode personalgaver. All in the name of Christmas.

Men jeg hadde også løyet hvis jeg hadde sagt at jeg ikke har prøvd å skape juleminner! For

jeg husker på ungdomsskolen forsøkte jeg å slenge meg på julestemninga og kjøpe julegaver

til kompisene mine. Maks 100 spenn hver. Det var vanskeligere å få til enn jeg hadde sett for

meg. Du får ikke noe god nok gave for 100 kroner. Bare noe ræll som blir liggende på bunnen

av skrivebordsskuffen. Og det peset med å gå rundt og hamstre inn gaver, deretter pakke de

inn, og så levere de til gutta. Jeg husker at mens jeg holdt på så tenkte jeg at dette får være

første og siste gang.

Kjedet oss sammen

Det hadde vært en løgn hvis jeg hadde sagt at jeg ikke savnet å skape noen form for minner i

det hele tatt under juleferien. For mens resten av barna besøkte besteforeldre og hadde alle

disse juletradisjonene som juletre, gaver, Tre nøtter for askepott, hytta, ski, klementin,

ribbe, pynta hus og hele pakka, var jeg egentlig bare hjemme og gjorde ikke en eneste

nevneverdig ting.  Jeg husker jeg var hos bestekompisen min, og det må ha vært første

juledag og ALT var stengt. Hele Norge i lock down. Absolutt ingenting å gjøre. Ingen steder å

gå. Ingen steder å spise. Ingenting å gjøre. Jeg og bestekompisen min kjedet oss sammen, og

det er vel det fineste juleminnet jeg har.

Være familie for en aften

Og jeg lyver ikke når jeg sier at jeg føler med de som feirer jul alene, eller ikke har noen og

ferie med eller ikke har råd til å gi barna sine en skikkelig jul eller som av andre årsaker ikke

får deltatt enten på grunn av helsa eller andre årsaker. Eller barna som har gledet seg til jul

helt siden forrige jul, men er i et hjem preget av litt for mye promille blant de voksne.

Å jobbe på en langtidsrehabiliteringsinstitusjon for rusavhengige under juledagene har vel

vært både det fineste og såreste for min del. Da trenger ikke du å be meg to ganger om å

skru på julestemninga, julesjarmen og julehumøret. Og det er egentlig ikke så mye som skal

til for å få til det. For på denne jobben lærte jeg hva jul egentlig handler om. Det handler ikke

om det største juletreet, de beste gavene eller et uendelig langt langbord med uendelig mye

mat eller alle andre ekstravagante ting. Det handler rett og slett om samhold, å høre til, bli

sett, bli verdsatt og være en del av et fellesskap. Som oftest er det fellesskapet familien, men

å være familie for en aften kan vi leve på frem til neste jul.

Disse erfaringene tar jeg med meg videre når jeg som pappa nå blir sittende med min datter

i juleferien sannsynligvis uten juletre, julemat, julegaver, juleditt og juledatt. Hun skal likevel

få gode minner som hun kan ta med seg videre hvor hun forhåpentligvis kommer til å tenke:

«juleferiene mine var de beste. For da gjorde pappa og mamma så mye gøy sammen med

meg!» Vi så en god film sammen, vi spiste god mat sammen, vi gikk på tur sammen, vi lagde

snømann i hagen sammen, vi besøkte onkler, tanter, fetter og kusiner sammen. Vi kanskje til

og med reiste sammen til et eller annet varmt sted. Uansett hva vi gjorde, så gjorde vi det

sammen. Og da kan min datter være helt ærlig på at hun har mange gode juleminner. Bare litt utradisjonelle, og det er helt okey.

Tekst: Usman Chaudhry

Usman Chaudhry jobber i Rask psykisk helsehjelp i bydel Stovner i Oslo. Han har vist et engasjement i mediene blant annet NRK, VG og Psykologtidsskriftet, for mangfold blant psykologer, viktigheten av likeverdig psykisk helsehjelp og folkehelseopplysning rettet mot norske minoritetsmiljøer. Chaudhrys engasjement kommer godt frem gjennom hans Instagram-konto @psykolog.chaudhry og plattformen FlePsy.no (Flerkulturell psykologi)

 Chaudhry skrev i 2019 hovedoppgave ved Universitetet i Oslo om psykisk helse og psykisk helsehjelp blant innvandrerbefolkningen. I tillegg har han erfaring som styremedlem i Forening for interkulturell psykologi (FIP) og NOK Oslo - Senter mot incest og seksuelle overgrep. I vår 2023 debuterer psykolog Usman M. Chaudhry som forfatter med diktsamlingen "Kall meg pakkis, jeg vet du vil". Gjennom diktsamlingen tar forfatteren oss med på en livsreise fra å være en unggutt til familiemann og er innom temaer som forventningspress, psykiske lidelser, livsbelastninger og indre kamper som en flerkulturell, muslimsk nordmann. Hvor tittelen ikke bare taler til nettrollene og rasistene, men også til sitt eget speilbilde i de mørkeste øyeblikkene i livet. «Usman Chaudhry, den banebrytende psykologen som kjemper for å fjerne tabuer rundt psykisk helse.» Etikketaten, NRK P2.