Bortvist lille julaften

Den siste vinteren min på gata i Oslo var den hardeste. Enda kan jeg kjenne sånne såre, ubehagelige gufs fra den siste julen på utsiden av samfunnet - som narkoman, hjemløs og sulten. Jeg pleide å sitte i det gamle busskuret som stod utenfor Gunerius. Der Brugata møter Storgata. Det var den eneste plassen det var mulig å søke ly for sludd, regn og om mulig føle noe som helst tilhørighet til noe. Alltid abstinent, kald og skitten. Omgitt av andre som led samme skjebne, og som jaktet det samme som meg - heroin. Ingen venner, ingen relasjoner til noen, kun en felles besettelse i jakten på det neste skuddet. Full av sår som verket, betennelser og skam.

Mistet alt

Livet mitt hadde aldri vært særlig bra, men den siste perioden hadde jeg virkelig mistet alt, inkludert meg selv. Jeg var alene i verden og dagene gikk ut på å overleve- og gjøre alt for å unngå abstinenser. Det jeg husker er følelsen av skam og utenforskap, fortvilelse og angst. Sulten og kulden kom i andre rekke.

Jeg tror det var uken før jul jeg ble tatt for å stjele en bolle på Meny i første etasje på Oslo City. Jeg hadde ikke spist på mange dager. Det var for så vidt ikke helt unormalt. Det var langt fra hver dag jeg klarte å komme meg til Frelsesarmeens matutdeling, som var den eneste plassen jeg hadde mulighet til å spise. Det var ikke første gangen jeg ble tatt for å stjele heller. Jeg har sittet ni å i fengsel og fortjener ingen sympati. Jeg har ikke vært et bra menneske, jeg vet det. Allikevel husker jeg dette bolletyveriet bedre enn mye annet.

Sulten

Den skammen jeg følte da Securitasvakten kom og ba meg bli med han fordi han så at jeg var inne i butikken og smugspiste en bolle var helt jævlig. Jeg var så sliten, så skitten, så kald, og så sulten. Jeg skammet meg over hva jeg hadde blitt og hva jeg hadde gjort med meg selv. Tannløs junkie. 38 år gammel. 61 kilo. Og jeg husker hvordan jeg fortrengte skamfølelsen med å la det gå over i sinne på Securitasvakten som ikke viste meg noe medmenneskelighet eller forståelse. Jeg ble bedt om å spytte bollebiten jeg hadde i munnen, og han rev fra meg den halve bollen jeg hadde i hånda før han kastet den i søppelet og tok mine personalia til anmeldelsen for butikktyveri. Jeg kunne ikke brydd meg mindre om selve anmeldelsen, jeg tenkte bare på hvor sulten jeg var.

Selve julehøytiden så jeg allikevel litt frem til. Ikke fordi jeg liker jul eller at den kom til å bli bra, men fordi det i Oslo arrangeres Alternativ til Jul. Dette er et arrangement for mennesker med rus og andre utfordringer som foregår over tre dager. Der får man mat og kan sove innendørs, i varmen. Et lyspunkt for oss på bunnen. Det skulle ikke bli sånn for meg allikevel. Lille julaften ble jeg stoppet på gata av en politipatrulje, som jeg ofte ble da jeg gikk utendørs på nattestid. De gikk igjennom buksene mine og fant min siste brukerdose heroin som jeg gikk og sparte på til abstinensene ble så ille at jeg måtte ta den. Selvfølgelig tok de den. Det de også gjorde var å bortvise meg fra sentrum. Det er et virkemiddel politiet ofte bruker i Oslo. De har et kart de viser deg med rød ring rundt selve sentrumsområdet, og man får forbud mot å bevege seg innenfor de neste 24 timene. De ga meg denne bortvisningen fordi jeg ble tatt med den brukerdosen heroin. Kort tid etter ble jeg veldig abstinent og jeg måtte bort fra sentrum. Jeg husker ikke mer fra julaften annet enn at jeg gikk for å holde varmen.

Forakten i andres blikk

Dagen etter skulle jeg komme meg inn på julearrangementet, men på vei dit stoppet en ny patrulje meg og så i loggen at jeg var bortvist dagen før. 23 timer tidligere for å være nøyaktig. De anmeldte meg for brudd på pålegget dagen før, men lot meg gå da jeg fortalte hvor jeg var på vei.

Sånn fortsatte jeg livet i litt over to måneder til. Full av skam og selvforrakt, i en destruktiv besettelse. Jeg frøs og var ensom. Men det er ingen av disse opplevelsene som var i nærheten av den smerten jeg følte av å se forakten i andres blikk når de så på meg. Eller når de ikke kunne gi meg blikkontakt da de gikk forbi meg. Følelsen av å ikke bli anerkjent som et menneske. Å ikke bli sett. 

Jeg ble rusfri på bursdagen min, 16 mars, og har vært rusfri siden. Den bollen jeg stjal, og den brukerdosen med heroin, ble ikke henlagt. Det tok tre år før jeg ble innkalt til Oslo Tingrett. Tre år inn i det nye livet kom det siste gufset. Jeg måtte sitte og forklare hvorfor jeg stjal en bolle, og hvorfor jeg brukte narkotika. Det skulle i hvert fall ikke tilgis eller glemmes. Som nyutdannet måtte jeg bruke min første sommerferie i fast jobb i til å avtjene 115 timer samfunnsstraff. Jeg måtte nesten le av det hele.

Roen senker seg

I dag lever jeg et godt liv. Jeg klarte å ta et valg, et endelig valg om å ikke ruse meg mer. Med det valget spikret i meg selv tok jeg tak i de tingene vi som mennesker trenger. Mestring, tilhørighet, relasjoner, kjærlighet og mye mer. Jeg valgte å bli totalavholds, og lever et liv nå som jeg aldri noensinne tidligere har turt å drømme om. Det er nok på grunn av historien min at jeg har denne barnslige sulten på livet som jeg føler på hver dag. Jeg vil smake, se, føle og oppleve alt det som dette livet egentlig er, og jeg er så uendelig takknemlig for at jeg nå kan gjøre akkurat det. 

Og julen? Julen har blitt en høytid jeg forbinder med noe fint. Tenk at det er mulig! Jeg er ikke helt frelst. Julemusikk er grusomt, men den roen som senker seg over verden julaften ettermiddag synes jeg er fin, og det å se forventningene i øynene til barna synes jeg er uendelig vakkert. Jeg gleder meg faktisk litt til jul!

God jul, hilsen Bertil!

Tekst: Karl-Bertil Nordland

Karl-Bertil Nordland (f. 1979)Ble kjent gjennom den Norske dokumentaren "Kunstneren og Tyven". Filmen ble regissert av Benjamin Ree, og forteller en utrolig historie om et usannsynlig vennskap. Filmens budskap koker ned til hva som skjer når et menneske blir sett, kontra det å ikke bli sett. Karl-Bertil har etter filmen utdannet seg som Helse- og Treningsfysiolog ved NIH, og jobber nå som prosjektleder i Foreningen Human Narkotikapolitikk.