Magne

Magne Mattsson, 42 år podcast "Et pust i livet" 

Glansbilder med glitter

Når jeg tenker på julen blir jeg fylt av takknemlighet. Av flere grunner.

Og nå skal jeg fortelle deg om en spesifikk hendelse. Fra den julen mamma lå på gulvet.

Men før jeg kommer inn på den historien, vil jeg også forklare min takknemlighet over de julekveldene og minnene jeg har fra oppveksten. Jeg var et heldig barn har jeg forstått nå.

Jeg vokste opp i en liten bygd i Trøndelag, i Norge. Først i et bittelite hus med utedo, sammen med mamma, pappa, den ene onkelen min og mine to eldre søstre.

Da jeg var fem år flyttet vi til et block watne hus i et byggefelt. Og jeg husker enda hvor flott jeg syntes det var. For meg fortonet det seg som et palass, og jeg følte meg som en liten greve. En av de første dagene vi var i huset, fant pappa meg badende oppi toalettet. Jeg trodde det var et badekar. Det var jo av det fineste porselen!

Og så kom julen. Juleminnene fra åtti og nittitallet står for meg igjen som glansbilder med glitter på. I ukene før julaften ble det bakt, ikke bare syv slag, men sikkert ti og tyve slags julekaker. Jeg elsket å hjelpe mamma og bake. Pappa hjalp også til innimellom, hvis noe trengte å frityrstekes. Og kakene ble puttet i vakre kakebokser som vi lagret i matboden. Og der inne, i matboden, ble det etterhvert som julen nærmet seg, fylt opp med de deiligste ting. Flere kasser med mandariner sto i en hylle, hele gulvet ble dekket av flasker med brus. Mamma brygget ingefærøl, som hun påsto var alkoholfri selv om den ikke var det. Og de flaskene sto på øverste hylle i matboden og truet med å eksplodere på grunn av trykket som gjæren og sukkeret skapte. En stor eske ble fylt opp med uknekte hasselnøtter og valnøtter, tørkede fiken og dadler, og diverse godterier. Og i hyllen under, sto det aller beste jeg visste; store esker med ekslusiv konfekt. 

Det var som oftest bare meg og mamma og pappa som feiret jul sammen. Mine søstre hadde flyttet langt sør i landet og hadde sine egne familier og tradisjoner. Hver julaften sto jeg opp tidlig om morgenen og så på juleprogrammer på TV mens jeg spiste konfekt og drakk dyr grønn te. Mamma begynte å lage mat utpå ettermiddagen, og klokken fem gikk vi alle ut på verandaen for å høre at kirkeklokkene ringte julen inn. Og mens sølvguttene sang, spiste vi deilig julemat og drakk mammas hjemmelagde ingefærøl til vi ble øre i hodet.

Pappa sto over vasken med de sprekkeferdige flaskene og åpnet dem forsiktig så de ikke skulle eksplodere. Og da maten var servert, spiste pappa alltid så fort at han etterpå ble sittende å puste og pese som en idrettsutøver som nettopp hadde løpt over målstreken.

Årene gikk, ingefærøl ble drukket, julemat og konfekt ble fortært. Juletrær ble pyntet, og kastet ut igjen i januar. Sølvguttene sang julen inn år etter år og askepott fikk prinsen sin, og pappa ble til slutt syk og døde. Men julen kom likevel, år etter år. Noe var endret, og noe var fremdeles ved det samme.

En julaften satt jeg i en lenestol i stuen og så på tre nøtter til askepott på TV.

Ved siden av meg hadde jeg et teglass, hvis det er noe som heter det, med små perler av håndrullede teblader som løste seg opp i det varme vannet. Og på bordet sto en eske med konfekt.

Mamma hadde lagt seg på sofaen for å hvile litt. Det var ikke uvanlig. De seneste årene hadde hun begynt å hvile seg på sofaen både hyppigere og lengre.

Jeg la nå merke til at hun satte seg opp i sofaen, og ble sittende litt før hun satte den ene hånden på bordkanten og hjalp seg selv opp. Hun begynte å gå sakte over gulvet, og jeg tenkte at hun virket litt ekstra puslete, i det hun stoppet opp. Jeg reiste meg og spurte om det gikk bra. Hun sa noe om at hun måtte på do, men at hun følte seg svimmel. Deretter sank hun sakte ned mot gulvet, og ble liggende.

Jeg løp bort til henne, og satte meg ned på kne. Hun var blek, med halvt lukkede øyne.

Tusen tanker for gjennom hodet mitt, der jeg satt ved siden av mamma. Jeg satt som paralysert, mens jeg forsøkte å summe meg, og forstå hva jeg kunne gjøre. Jeg spurte henne hvordan hun følte seg. Hun sa bare at hun ville på do, men ikke klarte å reise seg uten å besvime.Jeg ble sittende en stund, det føltes som en liten evighet, men var sikkert bare noen sekunder. Jeg ble revet ut av tankene da jeg la merke til at det ble vått på gulvet under mamma. Jeg kvapp til, reiste meg opp og løp bort til telefonen. Jeg sto en stund uten å skjønne helt hvor jeg skulle ringe, før jeg til slutt fant nummeret til sykehjemmet. 

I det jeg ringte kom jeg på at jeg heller skulle ringt ambulansen. En vennlig damestemme svarte, og jeg presenterte meg. - Mamma ligger på gulvet, fikk jeg frem, før stemmen min sprakk. Jeg vet ikke.. hun klarer ikke å reise seg uten at hun besvimer, jeg er redd..jeg skulle sikkert ringt ambulansen, men så ringte jeg deg i stedet.

Den vennlige damen stilte meg noen spørsmål, før hun sa at ambulansen var på vei.

Mikke Mus sang muntert merry merry christmas fra Tv-skjermen.

Ambulansepersonellet kom og la mamma på en båre. De var rolige og behersket. De løftet føttene hennes i været, for å få blod til hodet, forklarte de. Jeg ble litt roligere av at de var rolige. Så dro de av sted, og jeg ble alene. 

Jeg ble stående å se på det litt skjeve juletreet, som var overlesset med glitter og juletrekuler. Jeg så meg rundt i rommet, røde gardiner, røde duker på alle bordene, nissefigurer og granbar i plast. Rommene var stappet fulle av julestemning, men de var påtagende tomme likevel. Og selv om lyden på Tven sto på, var det stille. Melankolien og ensomheten kom, som en tablett som hadde løst seg opp i magen og sendt virkestoffene ut i blodet, og som nå slo inn for fullt.

Jeg gikk bort til telefonen og ringte min yngste søster. Jeg forklarte hva som hadde skjedd med mamma. Hun kunne fortelle meg at det nok mest sannsynlig var blodtrykksfall mamma hadde hatt. Hun hadde hatt det selv forklarte hun, og da har man veldig lett for å besvime.

Det gjorde godt å få en forklaring, og dette hørtes jo ikke så farlig ut som det jeg var redd for.

Vi snakket sammen en liten stund, før vi ønsket hverandre en god jul, og la på.

Det ble stille igjen. Og veldig, veldig ensomt. Jeg så på spisebordet hvor jeg og mamma skulle ha spist julemiddag snart, og jeg kjente at jeg burde ha spist, men jeg hadde ikke matlyst. Og med ett slo det meg, hvor viktige mennesker er for hverandre. All verdens glitter og stas blir verdiløs og mister sin kraft, uten mennesker. Maten smaker ikke, og hus mister sin sjel. Jeg fant frem mobiltelefonen og begynte å sende meldinger til venner og bekjente. Jeg forklarte hva som hadde skjedd, og hvor ensom jeg følte meg. Flere svarte umiddelbart, og uttrykte sin medfølelse og ønske om at det skulle gå bra med mamma. Det varmet.

Det var godt å kjenne på at mennesker hadde omsorg og viste at de brydde seg. Men stillheten kom tilbake igjen, med full kraft. Jeg satte meg ned i lenestolen, og kjente et press bak øynene og i brystet, som presset så hardt at det ble forløst i små hulk og salt vann som rant ned fra øynene.

Det gikk noen timer, og jeg satt fremdeles i lenestolen, da det dukket opp en ny melding på mobiltelefonen. Den var fra Marit. Et par år tidligere hadde jeg møtt henne på en revyfestival, hvor jeg jobbet som sminkør og hun som fotograf. I en pause møttes vi i en trapp. Og i løpet av den tiden det tok å gå opp den trappen, hadde hun invitert meg hjem, og vi hadde blitt venner. Jeg åpnet meldingen, og der sto det; - Hei kjære venn! Jeg så ikke meldingen din før nå! Skal jeg komme?.

Jeg ble litt forvirret, og måtte lese meldingen på nytt. Skal jeg komme?, sto det.

Marit bodde langt unna, i en annen liten bygd på den andre siden av Trøndelag. Det ville tatt henne over fem timer å kjøre hvis hun skulle kommet til meg. Men hun forsikret meg om at hun virkelig mente det.Den julen lærte Marit meg noe om vennskap, som jeg har tenkt mye på. Det kan være så mye kjærlighet i et vennskap, og kjærlighetens kraft er stor. 

Jeg hørte en bil i oppkjørselen utenfor huset, og så gjennom vinduet at mamma kom ut av en drosje. Jeg løp ned i gangen og tok imot henne da hun kom inn døren, jeg kastet meg om halsen på henne og kysset henne. Hun kunne bekrefte at det var blodtrykksfall hun hadde hatt, og at hun nå var frisk. Huset ble igjen fylt opp av julestemning, lydene kom tilbake, rommene ble varme igjen og maten smakte bedre enn noensinne. Selv om de var langt unna, hadde venner, bekjente slekt og søsken, varmet meg når jeg var kald. Og en dame i en bygd på andre siden av trøndelag hadde vært klar til å droppe ribba, og reise en halv dag for å komme å holde meg med selskap når jeg var lei meg. Sånt gjør noe med et menneske.

Med meg gjorde det at hver gang julen kommer, blir jeg fylt av takknemlighet.

Det var den julen mamma lå på gulvet.

Med ønske om en fredelig og vakker jul til dere alle:

- Magne