Hibba 

Hibba Najeeb, 24 år, student ved Nordic Black Theatre NBX

Hadde jeg vært bestemor

Desember er jul for meg. Snø langs veiene og julelys i vinduene som gjør den ellers frosne hverdagen varmere. Lukten av bakst og matos som gjør de ellers eksosfylte gatene innbydende. Jul er den beste høytiden, til og med bedre enn bursdagen min synes jeg. 

Hvorfor? «Du feirer jo ikke jul engang», sier folk når de ser meg få overtenning av julekalender, adventslys og sølvguttene som synger julen inn. 

"Vi samles jo gjennom hele desember", svarer jeg «Ikke bare på julaften!» 

I gatene ser du folk du aldri har sett før. I butikkene selges det mat som ikke selges resten av året. Fattigmann, kokosmakroner, fløtekarameller, sjokoladeflarn, krumkaker, smultringer, serinakaker, brunepinner, julebrus og pepperkaker. Ja, pepperkaker! Og ikke minst, pepperkakehus. Jeg elsker å pynte pepperkakehus, selv om jeg ikke er så veldig god. I fjor pyntet vi i familien hvert vårt pepperkakehus. Resten var imponerende talentfulle, mens jeg mislyktes totalt.

Seig knekk brant fingrene mine og snek seg opp i håret mitt. Det tok evigheter å få det ut. Arkitekt skal jeg i hvert fall ikke bli. Det er sikkert og visst. Vi lo mye den dagen. Eller, det var kanskje familien min som lo mest, av meg. Det er minner som dette som gjør julen for meg.

I desember gjør man ting man ellers aldri ville ha gjort. På barneskolen hadde vi alltid samlingsstund på begynnelsen av skoledagen. Vi satt alle på hver vår pute i en sirkel på gulvet rundt læreren vår, Liv. De lilla adventslysene lyste opp det mørklagte klasserommet. Ventilasjonsanlegget og klokken på veggen holdt pusten da hun leste julefortellinger om Jesusbarnet med den utvannede oppdalsdialekten sin. 

Stemmen hennes runget i veggene og vi som ellers var en gjeng urolige barneskoleelever med mark i rumpa fant plutselig en slags ro i sjelen. 

Det er minner som dette som gjør julen for meg. Fellesskap. Gjøre ting sammen. Såkalt christmas magic. Rundt Luciadagen som alltid faller på den 13. dagen i desember satte skolen i gang med juleverksted for alle elevene. Hver elev kunne velge fire verksteder å delta på. Jeg var med på å lage såpe en vinter. En annen vinter lagde jeg marsipan. Året etter der lærte jeg å lage sukkertøy. En annen desemberdag lagde vi pepperkaker. Juleverksted er noe av det som har gitt meg mest glede i juletiden fordi hele trinnet samlet seg for å lage nisser av doruller, piperensere og billig tøyfilt fra Nille. Plutselig satt jeg i samme klasserom som noen av mine beste venner som til vanlig gikk i B-klassen. Det var fantastisk. Det er minner som dette som gjør julen for meg.

Klokken 18:00 fra 1.desember til og med 24.desember satt NRK i gang med årets største begivenhet. Nemlig barne-TVs egne julekalender. 

Hver kveld satt småsøsknene mine og jeg limt til TV-skjermen for å høre Turte i blåværshulen brøle hvilken dag i desember det var. Vi holdt kjeft i en halvtime og mamma og pappa fikk gjøre husarbeid i fred.

Hver morgen i desember er en gave for meg, det har det alltid vært. Jeg er virkelig ikke et morgenmenneske, men i desember står jeg gjerne opp 20 minutter før for å åpne adventskalenderen min. Jeg har aldri hatt en stor eller hjemmelaget adventskalender med dyre gaver i. Det er snakk om en helt vanlig julekalender fra dagligvarebutikken. En sånn en med motbydelig sjokolade i. Sjokoladebitene er ikke større enn en femkroning, men jeg elsket det. Jeg hadde noe å se frem til hver morgen. Når ellers på året fikk man spise sjokolade før frokost? Det er minner som dette som gjør julen for meg.

24.desember har alltid vært den kjedeligste dagen i julen. Jeg ser på tv og spiser hele dagen, det er det eneste jeg gjør. Pappa jobber ofte overtid fordi det er en rød dag. Plutselig er det ellers yrende livet på torget dødt og folketomt. Som barn var det plutselig ingen å chatte med på MSN. Alle befant seg plutselig i hver sin lille boble som jeg ikke kunne relatere meg til i det hele tatt.Jeg har aldri skjønt konseptet med gaver eller julaften.

Jeg er ingen grinch, men det er ting ved julen som fortsatt provoserer meg. 

Da folk forsvant i julebobla 24. desember, dukket spørsmålene alltid opp i hodet mitt. «Hvorfor besøker du graven til din avdøde grandonkel kun på julaften?». «Hvorfor kan man ikke tenke på nære og fjerne hele året?» ville jeg spørre. «Hvorfor bryr du deg om dem bare 24.desember?!», ville jeg rope. Tenk og bare få besøk en gang i året. Kanskje to?

Plutselig har du tid til å besøke den stakkars bestemoren din. Hun er så glad i deg at hun har tuslet bort til den nærmeste elektronikkbutikken med rullatoren på slep for å kjøpe en dyr elektrisk duppedings i julegave til deg. 

Dette har hun planlagt, samlet krefter for å få til. Bare for å se et smil om munnen din, ha en unnskyldning for å møte deg.

Bestemoren din er ensom og gjør hva som helst for å ha selskap av noen. Hvem som helst egentlig. Hun har brukt sine penger på en sånn liten dritt som deg. Du som ikke har «tid» til å ringe henne på den klumpete Doro-mobilen hennes engang. Hvis du kan nettshoppe i fire timer eller spille Call of Duty i seks, da kan du søren meg sette av en fattig halvtime til å avlegge et tilfeldig besøk hos bestemoren din en dag i mai. Hun bryr seg om deg.

Hadde jeg vært bestemoren din derimot, ville jeg ha sendt deg på dør. Ikke tale om at jeg bruker en eneste krone på en snørrunge som ikke bryr seg om at jeg eksisterer. Da pakker jeg heller kofferten og flytter til en tropisk øy uti Atlanteren- vi får håpe korona er over innen den tid. 

Mye har forandret seg i år, men ikke alt. Også i år vil jeg vandre rundt i pysjen. Det vil være krangling med småsøsknene om TV-kontrollen og pappa skal jobbe overtid.

Det jeg ikke vet, er om alle får sett bestemødrene sine på grunn av et for jævlig virus som vil ta bestemoren din før du får besøkt henne. Så for guds skyld. Besøk henne før det er for sent.