Usman

Usman Asif (36), Skribent, politiker og revisor

Veien til jul

Den blir til mens man går - er mitt svar - spesielt når det hvert år dukker opp debatter om hva som er jul, om den er truet, hvem som truer denne, om tradisjoner som glemmes og blasfemiske nyvinninger.

Jula blir til mens man går - er hva jeg har klart å lese meg opp til - for det er jo ikke engang enighet om når Jesus faktisk ble født. Spesielt ikke hvis du spør den ortodokse kirken vis-a-vis den Katolske og protestantiske. Den har i hvert fall ikke vært markert med juletrær og snødekte hager i store deler av vår historie - men den passet fint med sin ankomst til Norden ved å integrere seg i den pre-Kristne norrøne Jol.

Nå har selv Coca Cola sin nisse blitt en tradisjon, selv om han ikke er mer enn noen tiår gammel - hva da er en tradisjon? For storsamfunnet, for en fra minoritetsmiljøet? Vi med innvandrerbakgrunn fikk våre første kjennskap til jula etter våre referanser - nemlig at dette er en religiøs høytid, hvor familie, mat og gudstjeneste er viktig. 

Disse faktorene gjorde det lett for oss å si til hverandre at dette er «goraenes eid» (de hvites Eid-fest).

Men det skulle den altså ikke bli - for det første var det et problem at ikke mange nok av oss markerte denne - dette var et bevis på at vi ikke integrerte oss - samtidig var det et problem at vi markerte dette med egne tilpasninger, vi utvannet jula med andre ord.

Det ble diskusjoner om hvorfor vi barna ikke danset rundt treet ved skoleavslutninger, andre reagerte på hvorfor vi deltok i slike avgudsdyrkelser. 

Noen reagerte når salmer ikke ble sunget under gudstjenester, andre hadde problemer med at vi i det hele tatt dro inn i kirka.

Enda flere så med forundring når man sa at vi ikke gjør noe på julaften. Som barn var det et savn å vite at dine klassekamerater vil få nye gaver i juleferien, mens du skal nøye deg med Disney-filmene som går på NRK. Jøder i Europa og USA kan kanskje relatere seg til den følelsen.

Det var flere faktorer for at Jula ble en fremmedelement - det religiøse aspektet gjorde det vanskelig for unge muslimer av førstegenerasjon som var langt hjemmefra og som ønsket å bevare sin identitet og tro. Rykter i  disse gruppene gikk fort rundt, hvilken butikk solgte halal kylling, hvor får man tak i ringekort med utvidet kreditt og hvorfor markering av den kristne jula er på akkord med teorien om Guds enhet. 

Historier om fylla på julebord, alkohol og konsum av svin var ikke akkurat en ice-breaker for flere dypt religiøse miljøer som så på mye av oppførselen rundt alkohol som noe umoralsk.

Det hindret ikke juleelementer fra å snike seg inn. Pepperkakebaking på skolen ble en innøvd del av juletida hjemme, det samme gjaldt julebrød, klementiner, julekalender og ikke minst halal pinnekjøtt. Sistnevnte er utsolgt altfor tidlig hvert år, og er blitt en god erstatter for det som hindret en fin julemiddag, nemlig Østlandets tradisjonelle ribbe - her skulle muslimene altså adoptere Vestlandets fåreribbe.

Men gavene ble likevel en mangelvare - og det var det full forståelse for blant oss barna. Selv om våre jevnaldrende kunne lage ønskelister og kreve gaver, så visste vi bedre, at det å legge press også påvirker budsjettet. Det var en form for stilltiende forståelse - denne forståelsen tok seg en knekk når førstegenerasjon ble besteforeldre - den nye generasjon kunne man ikke si nei til, barnebarna ble kryptonitten og brøt tabuer som barna vanskelig kunne.

Mitt beste juleminne er likevel ikke den som jeg er vokst opp med i Norge - men en jul som jeg opplevde i opprinnelseslandet til mine foreldre. En jul i en strømløs gate i en mørk dagligvarekiosk, med en kristen dagarbeider som påspanderte en ikke fullt så god kake på meg og min fetter julaften for ti år siden. Og dette minnet kommer til gang på gang når man tenker på hvor enkelt det er være den man er i Norge - jeg er privilegert i Punjab - jeg har norsk pass og inntekt, født i majoritetens tro og etnisitet - og jeg tilhører riktig kjønn. Disse faktorene gir noen privilegier andre ikke kan få så lett. Eksempelvis den kristne dagarbeideren som slett ikke kan være så åpen om sin religiøse tilknytning. Ikke fordi andre ikke veit at han er kristen, eller fordi kristne er et fremmedelement.  

Men en kristen minoritet må trå varsomt. Et feilsteg og man sitter inne for anklager om blasfemi. 

Mens storparten av majoriteten ikke tenker på eller forstår frykten med disse lovene, er grusomme historier om hvordan de kristnes trosfeller blitt kjeppjaget eller drept terpet inn i hukommelsen. En må ta seg til takke med en lavere dagslønn for mer arbeid, akseptere at troen daglig blir tråkket på, og at enkelte yrker er ment å være for ditt miljø fordi det er ansett å være skitten for storsamfunnet. For denne minoriteten er julen noe helt annet.

Ikke snø, julenisse eller juletre, men gudstjeneste, messe, bønn om bedre tider og selvfølgelig det kommersielle aspektet hvor julemarkedene gir noen rabatter. For kapitalismen finner også sin vei her, og det er også et element som er likt globalt, i lag med at det er en festivitet.

Julen hos oss er nå preget av disse minnene om en sakte men sikker fremvekst av juletradisjoner - en selvsikkerhet på at en festivitet ikke er en trussel mot ens tro, og at pinnekjøttet går utmerket godt med pulveriserte fennels frø - det har vi punjabier lært fra våre kashmiri naboer nord for oss.

Ikke nok med at julen sneik seg inn til Norge, tilpasset seg det norrøne midtvintersblotet (Jol), og ikke nok med at den sneik seg inn i innvandrerhjem - nå har den også begynt å påvirke minoriteters religiøse høytid. 

Muslimers månedslange fastemåned har begynt å få preg av adventstiden 

- kommersialiseringen har gått på høygir, og selv om ramadan og Eid feiringene er preget av arabisk symbolikk, så vil du finne en fornorsket preg på disse også.

Sett under ett er ikke julen truet - den har aldri vært truet - tvert imot, det er jula som har truet. Jula har tatt stiene som har ligget der ute og skapt veier av dem og dets største styrke har hele tiden vært at den har tilpasset seg et miljø som stadig har vært i forandring.

Når norsk julemat endrer seg litte granne, så er det også sant at minoriteters matkultur også har endret seg noe, ikke fortell meg at punjabi grytene som har fått torsk og laks inn i palak eller karela retten stammer fra Sør-Asia - ingenting er statisk, og tradisjoner dannes når ting repeteres mer enn to ganger.

Eneste som virkelig kan true jula er klimaendringene som ikke gir så rike vintre som før - og veganismen som truer vårt kjøttkonsum tvers over fjøla - la oss samle oss mot denne trusselen.

Usman Asif er født og oppvokst i Oslo av foreldre som innvandret fra det nordlige Punjab i Pakistan. Usman er utdannet statsautorisert revisor. Han ble engasjert i Arbeiderpartiet i 2010 og begynte samme år å skrive på bloggen han kalte "Baghi". 

 Usman har engasjert seg i temaer som politikk og historie i Sør Asia og Midtøsten, spesielt med tanke på arabiske våren og demokratiutvikling. Samtidig har utviklingen i Europa og USA også vært sentral, da med fokus på rasisme, antisemittisme, muslimhat og det å bevare opplysningstidens idealer. Usman har skrevet om den norske islamdebatten, hatt en tilnærming hvor idealer om likhet, frihet og solidaritet har stått sterkt.

 Usman har gjennom årene vært engasjert med sine artikler i aviser som Dagsavisen, Minervanett, The Express Tribune Pakistan Blogs, Morgenbladet, Bergens Tidende, The Nation og Agenda Magasin. Usman var med på å stifte organisasjonen Minareten i 2014. Her hadde organisasjonen en sammensetning på tvers av etnisk, sekterisk og skjønnsbasert bakgrunn, en sjeldenhet. I 2020 ble organisasjonen gjort om hvor Usman sammen med Shan Mohammed etablerte Minaretens Podcast. Han er leder av Bjerke Arbeiderparti, og sitter nå som vara-representant til Bystyret i Oslo. Usman engasjerer seg spesielt for infrastruktur, byutvikling, integrering og frafall fra utdannelse og arbeid sett opp mot kriminalitet og gjengdannelse. Han ser blant annet behovet for reform innen rusomsorg. Usman mener at Oslo legger føringer for mye av det gode et samfunn bestående av ulike mennesker kan skape så lenge rettigheter og plikter er universielt praktisert.

Insta/hjemmeside/podcast: @UsmanBaghi (Twitter), Bloggen Baghi https://usmanasif.wordpress.com/, Minaretens Podcast på Spotify