Neha 

Neha Naveen (32), forfatter og kulturkonsulent 

Fra en lysfestival til en annen

Hvert år forteller mamma oss om hvorfor vi som en hindufamilie feirer Diwali. Og hvert år da jeg vokste opp syns jeg det var fint å høre, for av en eller annen grunn glemte jeg det hvert år også. Og hvert år skjer det at under fortellingen eller når vi synger (det er mye sang i hinduritualer), ender noen med å gjøre noe som gir resten av en grunn til å få latterkrampe. Ofte er det pappa som gjør noe for å utløse latterkrampen, mens mamma i et dårlig forsøk på å svelge latteren, himler med øynene eller rister på hodet, fordi vi er så useriøse. Men det er greit. For det er tradisjon. Vi er samlet for å være sammen, og feire lysets seier over mørket. Og når Diwali er over, kan vi begynne å glede oss til en annen lysende festival.

For jul var opprinnelig også en feiring av at sola snudde. Det er ikke tilfeldig at kirken la kristmessen sin til samme tid. Derfor er det ganske innafor å feire jul, uten å tro Jesus var Guds sønn. Og uavhengig av det, har jeg deltatt på nok høytopplesninger fra Bibelen på skolegudstjenester, til å vite at Jesus var en ganske bra fyr. Så jeg har ikke noe i mot å feire han litt og.

"Feirer familien din jul?" er et spørsmål jeg har fått mange ganger. Svaret mitt er ja. Så lenge jeg kan huske har vi feiret jul. Så lenge mamma og pappa husker, har vi feiret jul siden naboene deres på Veitvet, Tante Ingjerd og Bjørn, lærte dem hva de trengte å lære om juletradisjoner. Mye fordi min eldste søster insisterte på at de også skulle feire jul. Og jeg er så innmari takknemlig for at hun insisterte og for at Tante Ingjerd og Bjørn delte sine tradisjoner med min familie. Tror ikke det var en tid man kunne ta det for gitt at de norske naboene var så inkluderende. Noe jeg for så vidt fortsatt ikke helt tror alltid er tilfelle i dag heller.

Jula er egentlig en høytid jeg lett kunne hatet. For den ødela litt for meg. 

Fordi mens det brygget til en liten snøstorm i Oslo, natt til første juledag i 1986, bestemte jeg for at jeg ville ut av magen til min mor. FØRSTE JULEDAG. Er det den kjipeste dagen å ha bursdag? Nei, det er faktisk julaften. Men datoen for min bursdag er også rimelig langt oppe på listen over kjipe bursdager. Man blir nemlig ganske drittlei som barn av å høre "Det er kombinert bursdags- og julegave", mens alle andre fikk dobbelt så mange gaver i løpet av et år. Men dette hadde foreldrene mine forståelse for, så jeg forhandlet meg etter hvert som jeg nærmet meg tenårene, til å få en litt dyrere bursdagsgave, om jeg kun skulle få én ting. Som barn var det en innmari kjip dag å ha bursdag på. Etter hvert ble det morsomt å tvinge familien til å sitte oppe til tolv, selv om alle var stappmette på ribbe og fløtegratinerte poteter, bare for at de skulle gratulere meg med dagen. Og for at jeg kunne åpne en av gavene til meg.

Selv om jeg har bursdag første juledag, har jeg aldri hatet jula. Det er den for magisk til. Midt i den mørkeste måned, sier vi bare: nei, skulle vi tent noen lys, dere? Spise god mat og gi hverandre gaver for å vise at vi bryr oss om hverandre? For det er egentlig det gavene er. Noe man fort kan glemme litt som voksen og man ser på det som en slitsom utgift og du blir stressa bare av tanken på å handle. Det var ikke mange årene inn i voksenlivet før jeg begynte å merke dette, og prøvde å overtale familien på at vi bare kjøper gaver til barna, mens de voksne kjører Secret Santa. Altså man trekker én voksen i familien man skal kjøpe noe til. Det tok noen år å få gjennomslag, men til slutt ble hele familien med. Nå er Secret Santa blitt tradisjon, hvor vi først åpner gavene og deretter må gjette hvem man har fått gaven fra. Noe som viser seg å være mer minneverdig enn at det er så mange gaver å åpne, at man nesten bare får konsentrert seg om å åpne sine egne. Og hva er egentlig bedre enn å gi hverandre enn litt mindre stressende jul?

Det er jo tradisjoner som bidrar sterkt inn til magien ved høytidene. Det er noe håndfast og gjenkjennbart, når alt rundt deg går fremover. Tiden, teknologien, hverdagene, alderen. Men så stopper vi opp en kort stund. Vi går tilbake til hverandre. Ser på hva vi har gjort sammen før. Og så gjør vi det igjen. Vi tar oss tid til hverandre, markerer at tiden går, men her er vi sammen. Vi reflekterer kanskje litt rundt hva som har forandret seg siden sist vi gjorde dette. Noen ganger på godt, noen ganger også på vondt. Og den pustepausen, da verden på ingen måte stopper opp, men et stort kollektiv av oss later som det allikevel, det syns jeg vi er gode som unner oss.

Kanskje skal vi lære det av jula også. Å tørre å stoppe opp. Og gjøre litt banale, men fine ting. Og kjenne på hvem det får oss til å tenke på. 

I høst delte jeg en video av at datteren min sparker i løvet. Da svarte en venninne at hun alltid tenker på meg når hun gjør det selv. Det må være noe av det fineste jeg har hørt. Jeg svarte at jeg alltid tenker på henne når den første snøen kommer. For som barn pleide vi å løpe til hverandre når den første snøen falt, og hadde en liten delt feiring over at nå var vinteren her. Og snart skulle det bli jul. Den samme venninnen markerer for så vidt fortsatt nedtelling til jul, hver 25 i måneden fra og med juni, hvert år. Litt for humorens skyld, tror jeg. Men også litt fordi vi som voksne gleder oss til å stoppe og ta oss tid.

Jeg kommer aldri til å slutte å trenge lyset i mørket og pustepausen fra alt som løper fra oss og maser om at vi må henge med. Å vokse opp er som kjent å kjenne på livets realiteter, men det gjør magien så enda mye viktigere å holde fast ved. Og derfor også høytider som Diwali og jul.