Mia
Mia Habib, danser og koreograf.
Lommen av lys
Det var brasiliansk tropevarme, julenissen på kjøpesenteret satt med vifte. Jeg bestemte meg for å samle inn penger fra familie og venner i Norge, dele noe som kunne lage en enklere jul for noen få. Sekk med ris, tørkede bønner og olje. Pose med sukker. Å dele ut var vanskelig. Jeg ville ikke være synlig. Hvem var jeg her. Den som skulle gi. En slags barmhjertighetshandling. Jeg gjemte meg bak bilen. Lot de andre dele det ut. Følelsen etterpå. Var ikke bra.
Å kjenne på ulikheten. Hvor mye dette betydde for deres jul. Hvor lite det kostet meg.
Vi sitter i spisestuen til mormor. Der jeg har tilbrakt så mange julaftener. Så mange søndager. Så mange dager. Mormor. Aller beste mormor. Hun sitter ved bordet. Kroppen enda tynnere i dag enn i går. Hun kjenner oss igjen, husker fortsatt navnene våre. Mamma og meg. I år deler vi opp familien. Det er nok for mormor med bare oss her nå. Julemiddagen vår i år er oppmalt. Vakkert dandert av mamma på tallerkenen. Alt for å gi mormor en nydelig julaften. Den siste julaftenen sammen, med henne, i hennes stue. Livet går mot en slutt. Fortid, nåtid, navn og steder flyter inn i hverandre. Snart skal mormor flyte videre.
Jul er ikke jul uten Hanukkah. Hanukkah er ikke Hanukkah uten jul.
En niarmet lysestake med tente lys ved siden av pepperkakehuset. Jeg bryr meg ikke om hva som er hva. Det er ikke viktig. Men det er nært. Det regner ute. På fjellet. Ingen snø i år. Regn. Mørke. Men vi er her. Og lysene er her. Og dette vil jeg videreformidle til datteren min. Rommet som gir plass til lysene. Som gir plass til oss. Akkurat her, akkurat nå. Det har foregått i generasjoner og generasjoner før oss. Og det skal fortsette lenge etter oss. Ved å skape dette rommet sammen, denne lommen av lys, av tradisjon. Uavhengig av hvilken. Så er vi et levende arkiv. Vi er en del av noe som flyter gjennom oss på tvers av tid og sted. Samlingsstunden.
Jeg sitte her på flyet. Vi har akkurat vært på scenen. Et øyeblikk sammen i et rom med andre mennesker. Publikum. De er her med munnbind. Men de er her. Vi er her. Vi sender vibrasjoner i form av lyd ved å bruke lange trestokker som vi legger på publikums sko, kne eller lår. Vi blåser lyd inn i stokken fra den motsatte enden. Vibrasjonene bevege seg, fra våre kropper, gjennom treverket og inn i kroppen på publikummeren. Vi har funnet en annen måte å berøre hverandre på. En annen nærhet. En ny nærhet. På avstand.
Sammen.
Fjern fortid, nå, flytende videre. Inn i desember.
Mia Habib er en Oslo-basert danser og koreograf. Arbeidet hennes beskrives som å besitte et kulturkritisk perspektiv på kropp, identitet, samfunn og dans. Hun har et stort internasjonalt nedslagsfelt og forestillingene hennes har blitt co-produsert og vist ved en rekke institusjoner over hele verden. Hun er utdannet koreograf fra Kunsthøgskolen i Oslo og har en master i konfliktløsning og forhandling fra Tel Aviv Universitet.
Habib skaper verk som snakker til vår tids største bekymringer. I løpet av de siste 15 årene har hennes praksis brakt henne til ulike scenerom, gallerier, protester, private hus, religiøse rom, squats og konfliktområder - verden over. Inkludert en installasjon på grensen mellom USA og Mexico, en solo i fjellene i Irak, en helbredende dans i noens stue, til en storskala produksjon med 68 mennesker på en Opera scene. Habib ser etter steder hvor arbeidet hennes kan samhandle og integreres med ulike publikumsgrupper og virkeligheter.
Habibs siste helaftens verk "How to Die- inopiné" hadde urpremiere på Norrlandsoperan, Umeå, i februar 2020. Prosjektet involverer kunstnere og forskere på tvers av fagområder med en felles søken etter å artikulere en intellektuell respons på migrasjon, den kulturelle panikken og den økologiske sorgen som gjennomsyrer vår verden i dag.