Vi er et levende arkiv
"Jeg ser på himmelen som er full av stjerner. Det er jul. Jeg er her. Jeg er i Nord Argentina i paradiset til familien min, mitt paradis. I går var det 16 kulde grader og jeg var i Oslo. Og det var snø over alt. Nå er det varmt, vi er ute og alle snakker i munnen på hverandre."
Tante Neli har som vanlig på seg en heldekkende geparddrakt og kommer mot oss i elegante høye sko for å ønske velkommen. Jeg er svett etter den lange reisen fra Norge og ser bort på Per Einar. Som vanlig holder han på å få et panikkanfall fordi han nesten ikke får puste i den fuktige varmen. Jeg går inn i det lange huset der bakgården er fult av blomster i alle farger. Det er ti på morgenen og alle er i full gang med forberedelser til julemiddagen. Det er nye stoler under appelsintreet. Den første som kaster seg rundt halsen på oss og klemmer, er mamma. «Hvordan har flyturen vært? er dere sultne?», vil dere sove litt?», spør hun. «Jeg er så sliten, men så glad», sier hun.
Veronica Salinas jobber som formidler og forsker ved Norsk barnebokinstitutt. Hun er forfatter, skuespiller og dramatiker. Hun er utdannet skuespiller og språkviter i Argentina, og har litteraturutdanning og forfatterutdanning fra Norge. Salinas har gitt ut flere bøker på norsk, og er oversatt til en rekke språk.
Mamma kom for to timer siden fra Buenos Aires. Melissa, datteren til tante Neli, kommer med et glass limonade. Hun smiler og øynene er fulle av tårer.Juletiden er den årlige familieferien hvor vi samles hos tante Neli, i nord Argentina, i landsbyen Caá Cati. Mamma kommer fra Buenos Aires, andre fra nabolandsbyen Mburucuyá og vi kommer fra Oslo. Her er det tanter, onkler, kusiner, fettere, barnebarn og besteforeldre.
Caá Catí er en perle og en av de eldste landsbyene i provinsen. Da vi kjørte hit fra flyplassen i Corrientes kunne vi se hele landsbyen pyntet med girlandere i grønt, gull og rødt. Inngangsdøren til tante Neli er dekorert med en krans av røde, grønne og hvite blomster. I stua hennes står det et stort juletre med en julekrybbe under. Krybben har bomullskuler som forestiller hvite snøfnugg. Det høres «Chamamé musikk» fra alle rom.
Tante Neli er dronningen i dette paradiset. Hun er søster til mamma og er nummer ti i en søskenflokk på 13. Hun elsker å ha besøk. Som 18 åring giftet hun seg med Victor. Onkel Victor var forretningsmann. På få år klarte han å bygge opp en stor matkjede. De fikk tre barn og levde et godt liv i Formosaprovinsen. Men etter noen år ble Victor og Neli lurt av noen medarbeidere og de mistet alt. De mistet bedriften sin og huset. Enda verre er det at onkel Victor mistet seg selv og døde. Neli måtte dra tilbake til provinsen sin, Corrientes. Hun fant et hus hun likte i Caá Cati og åpnet et bakeri.
Mamma er i gang med å koke poteter og gulrøtter som skal bli til en deilig russisk salat med erter og majones. Mens hun venter på at dette koker, pynter hun julekaker. Julematen blir grillet kjøtt med salater. Melissa sitter omringet av fargerik frukt og skjærer ananas. Jeg spør om hun vil ha hjelp, og snart er vi i gang med fruktsalaten. Per Einar hjelper Fernando med å flytte et langt trebord ut til fortauet utenfor huset. Det skal vi spise julemiddagen. Onkel Rubio tar ut stoler. Tante Mari strikker duk. Vi yrer omkring som travle maur. En gang iblant ringer noen på i bakeriet. Da ser jeg tante Neli løpe, og noen andre løper også etter henne. Alle hjelper tante Neli så godt de kan slik at hun ikke skal slite seg helt ut. Det er julaften og det er mange som har bestilt og kommer for å hente kaker og brød. «Kakene til tanta di er de beste som finnes!» hører vi alle si, om og om igjen, mens de drar med hendende fulle. Det er så varmt at jeg også får problemer med å puste. «Ingen snø i år», sier Per Einar til meg i farta og vi smiler. Jeg er så glad for at vi er her i Caá Catí. Akkurat her, akkurat nå. «Ikke noe norsk julegavehysteri i år» tenker jeg. Gaven i min familie er at vi får lov til å være sammen.
Vi løper og svetter mer og mer. Klokken er snart åtte. Insektene inntar natta. Melissa, Tante Mari og jeg dekker det lange bordet med hvit duk. «Så fine servietter!» sier tante Mari, «De kan vi brette på mange mulige måter!» smiler Melissa. Men jeg ser at hun velger å gjøre det enkelt. Hun bretter de i to på tallerkenen og legger bestikket oppå. I sentrum av bordet setter tante Neli en vase med ville blomster. «Vi får sette oss ned, jeg er utslitt og kjøttet er klart om en halvtime», sier hun. Vi setter oss ned men i motsetning til de andre som klarer å slappe av, setter Per Einar og jeg i gang med paniske og spastiske bevegelser. Vi slår og klapper desperate på oss selv mens vi prøver å følge med i samtalen. Det er millioner av insekter som strømmer til det opplyste bordet i den mørke kvelden på fortauet. De flyr mot lysene og faller ned på oss. Vi sitter der, slitne etter en lang flytur og alle oppgavene vi har hatt, og klapper oss i et sett for å få bort insektene fra kroppene våre. Plutselig ser vi på hverandre og eksploderer i en hysterisk latter. Vi vet at det gir seg etter noen dager. Da vil vi ha vent oss til de små krypene. Vi vil klare å sitte rolige uten å reagere på at hundrevis av insekter lander på armer, hodet, fanget og ansiktene våre. Slik er det hvert år.
Det er ikke bare insekter som er det er mange av i denne delen av verden. Her er det også tusenvis av typer med blomster. Landsbyen er omgitt av elvemunninger og laguner. Navnet Caá Catí ble brukt av urfolket allerede på 1600-tallet. «Caá Catí» på Guaraníspråket betyr: «duft av ville blomster og skoger i området». Landsbyen har en rik dyreverden med søramerikansk tapir, kyr, hester, griser, ender, høner, fisk, og yacare caiman (krokodille). I tillegg til hundrevis av fuglearter er det et stort mangfold av sommerfugler og ildfugler.
Fernando kommer med rutete skjorte, svett og rød i ansiktet. «Kjøttet og grønnsakene er klare!» sier han. «Endelig! Jeg dør av sult» roper tante Neli. Jeg ser på himmelen som er full av stjerner. Det er jul. Jeg er her. Jeg er i Nord Argentina i paradiset til familien min, mitt paradis. I går var det 16 kulde grader og jeg var i Oslo. Og det var snø over alt. Nå er det varmt, vi er ute og alle snakker i munnen på hverandre. Vi sender salater, grillet kjøtt og grønnsaker rundt bordet. «Dere, dere! Tia Neli! Tia Neli! Tia Neli!» hører vi plutselig. Mumlingen rundt bordet forsvinner. Det er Per Einar som roper og løper mot oss. Han ser redd ut. «Hva skjer?» spør jeg. «Det ligger en slange krøllet sammen i hjørnet ved dusjen!», roper han. «Hva?» sier tante Neli. Mamma reiser seg: «Nei, nei! Er det mulig!» sier mamma. «Hva sier du, Per Einar?» roper onkel Rubio. «Det ligger en slange krøllet sammen i hjørnet ved dusjen!» utroper Per Einar igjen. Ingen som bor her, er særlig overrasket. Slangene sniker seg inn over alt. Det er mange forskjellige typer slanger her. De som er giftige kan være spesielt aggressive, og selvfølgelig ekstremt giftige. Noen av dem liker å leve tett på mennesker. «Har du lukket døra til badet, Per Einar?» roper mamma. «Ja, det har jeg. Den ligger og sover» sier Per Einar. «Hvilket bad?» spør tante Neli. «Det som ligger rett ved bakeriet» sier Per Einar. «Vi vet hvem vi skal ringe om noen blir bitt» sier Fernando og tar med seg en vaskekost. Onkel Rubio tar en lang kniv, det gjør tante Neli også. Akkurat når vi kommer til døra til badet går strømmen. Hele Caá Catí blir kullsvart. Vi holder oss for munnen for å ikke skrike og vekke slangen. Jeg hører mamma puste tungt.
Strømmen går flere ganger i uken i Caá Catí, når som helst. «Jeg henter lommelykter» sier Melissa. «Slangen ligger krøllet sammen i hjørnet ved dusjen», hvisker Per Einar. «Det er viktig at vi ser hvilken type slange dette er. Om det er en giftig slange kan vi ikke gjøre noen feil» sier tante Neli. Vi diskuterer hvem som skal gjøre hva. Tante Neli blir utålmodig. Hun bestemmer seg for å gå inn på badet. Det er hun som har mest erfaring med slangene. «Kan dere være stille? Jeg må først se hvilken type slange det er!» hvisker hun. Hun åpner døra forsiktig. Onkel Rubio står på andre siden av tante Neli med kniven klar. Tante Neli lyser først mot badegulvet og forsiktig mot dusjen. Hun lyser mot slangen som ligger godt krøllet sammen i hjørnet og roper «Men herregud! Det er jo ingen slange! Det er en padde!». I samme sekund skvetter vi i det strømmen i Caá Catí kommer på igjen. Alle ser den enorme padda på størrelse med hodet til et godt voksent menneske! Per Einar hadde aldri sett en så stor padde før. Fernando går inn og må dytte padda ut med vaskekosten. Padda er sløv og merker nesten ikke at den blir slept ut av badet og ut på plenen. I det den blir dyttet ut våkner den til og beveger seg sakte. «Flytt dere!», «Han kan tisse gift på dere» roper Neli.
Til slutt får vi alle satt oss rundt bordet igjen, vi spiser og ler. Per Einar lener seg tungt tilbake i stolen. Ser sakte rundt på de andre. Han observerer med et fornøyd smil om munnen. Øynene hans skinner. Stjernene lyser på oss.Etter middagen, kommer naboene med gitarer og spiller Chamamé-musikk. Noen småprater, noen begynner å danse. Andre er i gang med å sende papirlanterner, «globos», opp i himmelen. Julaften, «Navidad», avsluttes med fyrverkeri og ønsker om at vi skal treffes igjen i neste år.
Dette har foregått i generasjoner og generasjoner før oss. Tradisjonen skal fortsette lenge etter oss. Vi skaper dette julerommet sammen. Det vet vi. Denne lommen av lys, latter og alvor. Vi er et levende arkiv. Det vet vi. Vi er en del av noe som flyter gjennom oss på tvers av tid og sted. Det vet vi. Og vi gleder oss allerede til neste år.